Blondie – Live (Beyond cd, 1999)

1) Dreaming; 2) Hanging On The Telephone; 3) Screaming Skin; 4) Atomic; 5) Forgive And Forget; 6) The Tide Is High; 7) Shayla; 8) Sunday Girl; 9) Maria; 10) Call Me; 11) Under The Gun; 12) Rapture; 13) Rip Her To Shreds; 14) X Offender; 15) No Exit; 16) Heart Of Glass

Blondie kastet ikke bort tiden etter No Exit. Allerede i november samme år slapp de sitt første offisielle konsertalbum. Blondie var tilbake for fullt. No Exit var ikke et engangsstunt, og gruppa skulle gi ut flere album i det nye årtusenet.

Blondie ga aldri ut et livealbum da de var på høyden i 1978-1981. Tradisjonen med de store livealbumene døde mer eller mindre ut med punk/new wave revolusjonen. Så selv om No Exit kanskje var for lite for sent, var det i alle fall et lite plaster på dèt såret.

Live ble tatt opp i løpet av 1998 og 1999, da gruppa spilte for entusiastiske publikum i blant annet UK og USA. Opptakene ble hentet fra seks konserter, inkludert opptredenen på Glastonbury-festivalen i 1999. Bandet bestod av de fire originalmedlemmene som spilte inn No Exit, samt Leigh Fox og Paul Carbonara (gitar). Det var et inspirert og livat Blondie som møtte publikum på disse konsertene, og selv om det var mindre energi å spore hva man kunne anta de hadde på CBGBs på slutten av syttitallet, var det hyggelig nok å høre gruppa fra scenen. Debbie Harry var riktignok litt kortpustet enkelte ganger, men ikke verre enn at hun var tilstede med fynd og klem, karakter og humør. Hun klart seg faktisk langt bedre på Live enn hun gjorde på No Exit, merkelig nok.

Selv om de spilte så godt som alle sine største hits, hadde de også gjort plass til fem sanger fra No Exit. Disse passet greit inn i helheten. Maria bekreftet sin status som en ekte Blondie-klassiker, og fikk sin fortjente plass ved siden av Dreaming, Atomic, Sunday Girl, Call Me og alle de andre. Utvalget av sanger sa også noe om hvordan Blondie vurderte sin egen katalog. Her var det ingen låter fra The Hunter eller Plastic Letters. Eat To The Beat og Parallel Lines var representert med tre, debutalbumet Blondie og Autoamerican med to hver. I tillegg var det selvsagt plass til Call Me, deres kanskje største hit, som ble gitt til et filmsoundtrack.

God stemning og energi til tross, det ville være synd å påstå at de gamle klassikerne ble tilført særlig nytt. De fleste sangene ble kjørt gjennom på kompetent vis, med arrangementer tett opp til originalene. Så veldig mange andre muligheter var det vel heller ikke for de spretne små popklassikerne, men det medførte at Live ikke fikk særlig lang levetid som attraktivt lytteobjekt. Det var dessuten mer fristende å høre disse pop perlene som endel av albumene de opprinnelig var en del av, slik at de ble en del av helheten albumene representerte. Slik ble Live mest av at en interessant historisk dokumentasjon av det modne Blondie fra scenen, og kun nødvendig for rockehistorikere og den mest iherdige fanskaren.

Rating: 6,5/10