Marvin Gaye & Kim Weston – Take 2 (Tamla LP, 1966)

 1) It Takes Two; 2) I Love You, Yes I Do; 3) Baby I Need Your Loving; 4) It’s Got to Be a Miracle (This Thing Called Love); 5) Baby Say Yes; 6) What Good Am I Without You; 7) Til There Was You; 8) Love Fell on Me; 9) Secret Love; 10) I Want You ‘Round; 11) Heaven Sent You, I Know; 12) When We’re Together

I mai 1966, samtidig som Motown  ga ut albumet Moods Of Marvin Gaye, slapp han singelen It Takes Two sammen med Kim Weston. Duetten ble en stor suksess, med 14. plass på pop-listen og 4. plass på R&B-listen. It Takes Two ble også en pen suksess i UK, med 16. plass. Det var første gangen Marvin Gaye virkelig gjorde noe ut av seg på andre siden av dammen. Suksessen var vel fortjent. It Takes Two var up beat popsoul med godt humør, med en romantisk tekst som var artig nok, om den ikke utfordret de største tekstforfatterne i bransjen. Sangen var skrevet og produsert av William Stevenson, ektemannen til  Kim Weston, og en mann Gaye hadde samarbeidet lenge.

Kim Weston hadde tilhørt Motown-stallen helt siden 1961, men hadde ikke gjort all verden ut av seg. Hun hadde hatt noen små hits på første halvdel av sekstitallet, med Take Me In Your Arms som den mest kjente. Den ble senere spilt inn av blant andre Isley Brothers og Doobie Brothers. It Takes Two skulle bli hennes største kommersielle øyeblikk. Like etter innspillingen av albumet som fulgte Take Me In Your Arms forsvant hun fra Motown, som følge av krangel om royalties. Hun hadde en av-og-på karriere utover sytti- og åttitallet, uten at det ble særlig med hits av det.

Suksessen med It Takes Two fordret selvsagt et album som kunne ri på suksessen, og albumet Take 2 fulgte i august 1966. Plata bestod av tolv duetter mellom Kim og Marvin, som for så vidt stod godt til hverandre. Marvin ble stadig bedre som vokalist, og hadde etablert seg som en av Motown største stjerner. Kim Weston hadde en «typisk» kvinnelig Motown-stemme; mild og innsmigrende, men samtidig med klang av kirken i bunn. Det var likevel noe smått anonymt over røsten hennes. Det ødela ikke plata, men en sterkere personlighet kunne løftet resultatet.

For det var ikke til å komme forbi at It Takes Two ble et middels godt album. Det var få sanger som matchet tittelsporet. Deler av materialet ble trivielt og litt gammeldags, sett hen til alt som skjedde i populærmusikken i 1966. Endel gode spor var det dog. Jeg likte godt den hyperromantiske It Got Be A Miracle (This Thing Called Love). Her kom Westons røst til sin rett, hun sang med nydelig rasp og i stikket snakket vi chicken skin music. Den rappe Love Fell On Me var deilig Motownpop, typisk javel, men med det nødvendige løftet. Og The Funk Brothers var på, som de var det på hele plata. Den siste som egnet seg for miks-tapes var den dypt romantiske Heaven Sent You, I Know. Her utforsket Marvin rytmikken som skulle dominere What’s Going On fem år senere; merk kombinasjonen av perkusjon, trommer og The Detroit Symphony Orchestra!

Rating: 6/10