The Damned – Anything  (MCA LP, 1986)

1) Anything; 2) Alone Again Or, 3) The Portrait; 4) Restless; 5) In Dulce Decorum; 6) Gigolo; 7) The Girl Goes Down; 8) Tightrope Walk; 9) Psychomania

Etter suksessen med Phantasmagoria og singelen Eloise presset MCA på for å få nytt materiale å selge. Gruppa bli nærmest presset inn i studio, for å komme opp med et nytt album så fort som mulig. Det hadde imidlertid ikke vært tid til å komponere nytt materiale, og medlemmene ville først og fremst ha en pause etter en intens periode.

Det var lite sympati for ferieplaner hos MCA. De personene som hadde hatt sans for The Damned hadde forlatt selskapet og de som overtok ansvaret var kun interessert i salgstall. Dermed bar det i studio, et topp moderne ett i Danmark. Også denne gangen ble Jon Kelly satt på produsentjobben. Kelly tok med Blue Weaver, som hadde spilt i Amen Corner, Fairweather og Mott The Hoople, før han ble studiomusiker for blant andre Bee Gees. 

Innspillingene dro ut i tid uten at det ble særlig med resultater. Dave Vanian dukket ikke opp før etter flere uker, og da han først kom hadde han ikke med seg verken tekst eller musikk. Etter hvert fikk gruppa samlet seg litt og laget et album, mye takket være Roman Juggs innsats. For selv om låtene ble kreditert alle fire medlemmene, med unntak av en coverlåt, var det Jugg som gjorde mesteparten av jobben.

Anything hadde med andre ord en trang fødsel, og resultatet ble ikke det helt store. Der gruppa tidligere hadde klart å hoste opp sterke låter, nærmest mot alle odds, var det lenger mellom høydepunktene på Anything. I tillegg presset MCA på for å løfte lyden  opp i arenarock-klassen. MCA hadde fått med seg suksessen til tidligere postpunkere som U2 og Simple Minds, og popband som Duran Duran og Tears For Fears, og ville ha sin del av kaka med The Damned. Den store trommelyden, de glossy gitarene og fairlight i fri flyt, var virkemidlene, uten at uttrykket passet The Damned. Anything endte opp som en miks av glossy pop og halvtom, rumlende goth.

Halvtom ja, for det var ikke helt krise. Det var noen sterke øyeblikk blant de ni låtene. Coverversjonen av Loves Alone Again Or var overraskende god. Selvsagt ikke på nivå med originalen, som er et av rockehistoriens største øyeblikk, men absolutt godkjent. Tittelsporet, som også ble sluppet på singel, var akseptabel stadionrock, selv om den var langt unna det The Damned hadde fått til tidligere. Her var de nærmere sent åttitalls Simple Minds enn The Black Album. Anythings store høydepunkt var den mørke, drivende In Dulce Decorum. Den hadde gått rett inn på både Strawberries og Phantasmagoria. Tightwalk holdt også mål, med sitt dystre, syntetiske sound og en melodi som passet Vanian godt.

Dermed var det fire av ni låter som kan tas med på din neste miks-kassett. Resten var skissepregede, halvt utviklede ideer, som kunne blitt så mye mer om gruppa hadde hatt tid og ork. Instrumentalen The Portrait var en vakker ide, uten særlig til spenning i uttrykket. Restless var mildt kjedelig og låt uferdig, det samme gjorde Gigolo. 

Anything ble mye av en tapt mulighet, og det må ha vært bittert for The Damned å tenke på hva som kunne skjedd videre om de hadde fått tid til å skrive låter og utvikle disse før de gikk i studio. Slik gikk det som kjent ikke. Plata nådde kun 40. plass i UK, til tross for iherdig innsats fra MCA. De fire singelene fra albumet klatret heller ikke å særlig høyt. Det ble med plasseringer rundt 30. plass. Versjonen av Alone Again Or ble The Damneds siste topp 40 hit.

Gruppa startet på innspillingen av et tredje album for MCA, men det hele rant ut i sanden. MCA kuttet deretter ut The Damned, som sakte men sikkert falt fra hverandre, selv om de formelt ikke ble oppløst. Det skulle gå hele åtte år før neste album.

Rating: 5,5/10