Candlemass – The Door To Doom (Napalm cd, 2019)

1) Splendor Demon Majesty; 2) Under the Ocean; 3) Astorolus – The Great Octopus; 4) Bridge of the Blind; 5 Death’s Wheel; 6) Black Trinity; 7) House of Doom; 8) The Omega Circle

Leif Edling var kjapt på ballen etter at Robert Lowe forsvant. Inn kom hans gamle samarbeidspartner Mats Levén. Levén hadde sunget i Edlings sideprosjekter Abstrakt Algebra og Krux, som ga ut henholdsvis ett (1995) og tre album (mellom 2002 og 2011).  Levén hadde også samarbeidet med andre svenske artister, blant andre gitaronanisten Yngwie Malmsteen. Levén var med frem til 2018. Han rakk å synge på en rekke konserter samt EP-ene Death Thy Lover (2016) og House Of Doom (2018), før det ble annonsert at gamlevokalist Johan Langquist gjorde comeback. Langquist ga seg som kjent etter debuten Epicus Doomicus Metallicus. Han var riktignok med på det forsinkede trettiårs jubileet for plata i 2011 (senere utgitt på Epicus Doomicus Metallicus – Live at Roadburn 2011) og 20 års jubileet for Candlemass som band i 2007.

Johan Längquist retur til Candlemass ble annonsert med brask og bram. Nå var sirkelen sluttet og gruppa skulle finne tilbake til sine røtter og sjel. Gruppa ga utrykk for at dette var Candlemass slik det skulle være. Det innebar en voldsom selvreferering, fra omslagets hodeskalle, til albumtittel, låttitler og ikke minst musikken.. Så var problemet at dette ikke innebar noe som helst nytt, utover at det var Johan Längquist som sang. For om noe var det nettopp roing bakover gruppa hadde drevet med opp gjennom 2000-tallet. Det var ingen virkelig revitalisering på The Door To Doom, som tvert imot la  seg til i den lange rekken av middels interessante Candlemass-album. Det låt (som vanlig) som om tiden hadde stått stille siden 1990, med unntak for at lydbildet var mer polert. Låtene fremstod som spøkelser av tidligere klassikere. Her durte og gikk det i sedvanlige vendinger, i en formel som må sies å ha vært oppbrukt for lenge siden. Doom-sjangeren var det fortsatt liv i, men det var andre artister som stod fornyelse og interessante vrier. Det medførte at det var vanskelig å engasjere seg i The Door To Doom, utover at det var hyggelig å høre lyden av gruppa. Et og annet fengslende øyeblikk var det fortsatt. The Omega Circle hadde et populistisk løft, og House Of Doom, som var en nyinnspilling av EP-sporet, var en godbit, med kirkeorgel og dommedagsklokker. I tillegg var det morsomt at selveste Tony Iommi spilte gitar på Astorolus – The Great Octopus. Edling hadde aldri lagt skjul på at Black Sabbath var det store forbildet.

Johan Längquist hadde stemmen i behold og greide seg brukbart. Den helt store personligheten hadde han imidlertid ikke. Han var en metalvokalist på det jevne. Det var fortsatt Messiah Marcolin som fortjente plassen som den definitive Candlemass-vokalisten. Han hadde en karakter og teatralsk tiltrekning som ingen av de andre som hadde forsøkt seg  hadde, selv om undertegnede er svært svak for Björn Flodkvists innsats på Dactylis Glomerata, den skjulte juvelen i gruppas katalog.

Rating: 6/10