Kevin Ayers – Joy Of A Toy (Harvest LP, 1970)

1) Joy of a Toy Continued; 2) Town Feeling; 3) The Clarietta Rag; 4) Girl on a Swing; 5) Song for Insane Times; 6) Stop This Train (Again Doing it); 7) Eleanor’s Cake (Which Ate Her); 8) The Lady Rachel; 9) Oleh Oleh Bandu Bandong; 10) All This Crazy Gift of Time

Da Kevin Ayers døde 18. februar 2013, 68 år gammel, i sitt hjem i Sør-Frankrike, mistet rocken en stor artist og en erketypisk britisk eksentriker. Ayers hadde betydelig påvirkning på utviklingen av psykedelia og progressiv rock. Han fortjener en plass ved siden av Syd Barrett, Nick Drake, Roy Harper og de andre geniale særingene som dukket opp på sekstitallet.

Kevin Ayers ble født Kent i 1944. Han var sønn av dikteren og journalisten Rowan Ayers. Rowan var også produsent i BBC. Etter at foreldrene ble skilt, flyttet Kevin til Malaysia med moren og hennes nye ektemann. Her bodde han til han var 12 år, da han kom tilbake til Canterbury. I tiden i Malaysia fikk han sans for det gode liv i varme strøk, med sol og lavt tempo. Det skulle påvirke hans valg senere i livet. Vel tilbake i England slo han seg sammen med Robert Wyatt, Richard Sinclair og brødrene Hugh og Brian Hopper. I 1963 dannet de fem The Wilde Flowers, med Ayers som vokalist. Ut av The Wilde Flowers kom det to sentrale britiske band. Etter at Ayers og Wyatt forlot The Wilde Flowers skiftet de gjenværende medlemmene gruppas navn til Caravan. Caravan fikk en lang karriere, med flere sterke album i grenselandet mellom prog, jazzrock, psykedelia og folkrock. Ayers og Wyatt etablerte Soft Macine sammen med Mike Ratledge og Daevid Allen. Soft Machine albumdebuterte i 1968, da som en trio bestående av Ayers, Wyatt og Ratledge. Allen, som var fra Australia, fikk ikke lenger opphold i UK. Han slo seg ned i Frankrike og dannet Gong.

Om vi legger til at Soft Machine turnerte USA sammen med Jimi Hendrix blir det klart for de fleste at Kevin Ayers stod midt oppe i rockens eksplosive utvikling på slutten av sekstitallet. Han hadde linjer til Gong, Soft Machine, Caravan og Jimi Hendrix. Ikke dårlig! Ayers ga seg imidlertid i Soft Machine på høsten 1968. Han var utslitt av det hektiske artistlivet, og dro til Ibiza sammen med nevnte Daevid Allen. Et typisk trekk fra Ayers, som aldri viste de helt store ambisjonene eller ærgjerrigheten på vegne av egen karriere.  Det ga sikkert uheldige utslag, men var ikke til hinder for at denne uhyre talentfulle artisten leverte flere svært gode album.

Ayers benyttet tiden på Ibiza til å skrive sanger. Da han kom tilbake til England spilte han inn et knippe demoer, som fikk Andrew King og Peter Jenner til å fatte interesse. King og Jenner var ikke hvem som helst. De representerte blant andre nevnte Barrett og Harper, men også røverne i The Edgar Broughton Band. King og Jenner sikret Ayers en kontrakt med Harvest.

Ayers entret Abbey Road Studios sommeren 1969, sammen med Peter Jenner, som produserte sammen med Ayers, og et knippe musikere. Musikerne var en blanding av gamle vanner og nye bekjentskaper. Her var Robert Wyatt (trommer), Mike Ratledge (orgel), Hugh Hopper (bass på to spor) og ikke minst arrangør og tangetspiller David Bedford hjertelig til stede. Paul Buckmaster og Paul Minns bidro med henholdsvis cello og obo. Ayers sang og spilte gitar, bass og munnspill. Ayers stemme var et kapittel for seg. Han hadde en dyp, uanstrengt baryton, som låt både mektig og flyktig samtidig. Stemmen passet perfekt til de originale sangene han hadde kommet opp med. De særegne komposisjonene, Bedfords arrangementer og Ayers stemme gjorde Joy Of A Toy til en spesiell opplevelse.

Joy Of A Toy mikset folk, psykedelia, jazz og poprock til et herlig hele. Plata var fengende uten å være triviell og hadde nyskapende vendinger i spill og arrangementer. Joy Of A Toy var langt unna både Creams hard rock, King Crimsons prog og andre storverk fra 1969. Joy Of a Toy var en egen planet.

Etter innledningen med Joy Of A Toy Continued, som var noe helt annet enn Ayers sang av samme navn fra Soft Machines debut, åpenbarte det seg et album med mange uforglemmelige sanger. Den psykedeliske viserockeren The Lady Rachel skulle stå igjen som en av hans definitive låter. Det var en i utgangspunktet relativt enkel og fengende sang, som ble kledd opp med lydeffekter, obo og slarkete gitarspill over Ayers melodiøse bass. The Lady Rachel står igjen som en av de beste låtene fra 1969, og det sier som kjent ikke så lite.

Town Feeling sendte lytteren ut på den britiske landsbygda, med herlig treblåser fra Minns innledningsvis og Bedfords piano som ledende instrument ved siden av Ayers gitar. Town Feeling hadde en dus stemning det var behagelig å hvile i, samtidig som Ayers sang holdt lytteren mer enn interessert. Dette var oppslukende musikk, spennende og utfordrende uten å være vanskelig. Disse to knallperlene fikk sterk konkurranse fra Girl On A Swing, en tilsynelatende enkel ballade, som avdekket hemmelighetene sine etter gjentatt lytting, mye takket et originalt arrangement. Song For Insane Times var i samme sjanger, med lun jazzy stemning, Ayers usannsynlige røst og treblåsere som på fabelaktig vis jordet musikken i Albions fruktbare grøde.

The Soft Machines første album var en psykedelia-klassiker, og Ayers hadde inspirasjonen derfra i behold. Det tøt gjennom på sanger som The Clarietta Rag, med sitt music hall-inspirerte arrangement. Den skrudde Stop This Tran (Again Doing It) drev hektisk frem på Ayers bass og var det mest rockende øyeblikket på plata. Den boblet over av orgel, fuzzgitar og annet rusk, før den gled over i den like psykedeliske Eneanor’s Cake (Which Ate Her). Her var lytteren tilbake i blomsterengen på en solfylt dag, med støtte av nok en evig melodi i bunn.

Joy Of A Toy ble avsluttet med den marsjerende, skumle Oleh Oleh Bandu Bandong og visen All This Crazy Gift Of Time. Disse to nådde ikke helt opp til resten av plata, men hadde sin misjon som en del av helheten.

Rating: 9/10