Kevin Ayers – The Confessions of Dr. Dream And Other Stories (Island LP, 1974)

1) Day By Day; 2) See You Later / Didn’t Feel Lonely Till I Thought Of You; 3) Everybody’s Sometime And Some People’s All The Time Blues; 4) It Begins With A Blessing / Once I Awakened / But It Ends With A Curse; 5) Ballbearing Blues; 6)The Confessions Of Doctor Dream (a) Irreversible Neural Damage (b) Invitation (c) The One Chance Dance (d) Doctor Dream Theme; 7) Two Goes Into Four

Etter fire album var det slutt på samarbeidet mellom Kevin Ayers og Harvest. Hvorvidt det skyldes at plateselskapet var lei av å tape på penger på mannen eller det skyldtes artistens ønske om å få mer kommersiell drahjelp vites ikke. Han fikk så en kontrakt med Island, som tilsynelatende satset tungt på Ayers. Island ble etablert på slutten av femtitallet og konsentrerte seg i mange år om musikk fra Jamaica. Med tiden omfavnet de også annen populærmusikk, og hadde blant andre Roxy Music, Traffic, John Martyn og Nick Drake i stallen.

Innspillingen av The Confessions Of Dr. Dream And Other Stories ble en kostbar affære. Det var en lang rekke musikere involvert, noe som sikkert var med på å sørge for at utgiftene strakk til. 27 år gamle Robert Hine fikk produsentjobben. Hine hadde kun et par års erfaring i produksjonsfaget, men gjorde en grei jobb. Han skulle senere få en egen artistkarriere, både i bandet Quantum Jump og solo, men er mest kjent for produksjon av blant andre Tina Turner, Camel, Saga, Rush, Thompson Twins og Stevie Nicks.

Blant musikerne var det både gamle venner og nye bekjentskaper. Mike Oldfield, John Perry, John Gustafson, Michael Giles, Ray Cooper, Steve Nye, Mike Ratledge og Lol Coxhill var alle tilstede. Det samme var koristene Doris Troy, Rosetta Hightower og Joanne Williams. Selveste Nico dukket også opp. Det gjorde også den undervurderte gitaristen Ollie Halsall, som skulle bli Ayers samarbeidspartner i mange år. Halsall hadde tidligere spilt i det herlige bluesrock-bandet Patto og en kort periode i Tempest. Han var en av Englands beste gitarister. Halsall døde i 1992, kun 43 år gammel.

Det stod med andre ord ikke på de kreative kreftene. Likevel ble ikke resultatet så sprekt som forventet. Confessions var ingen dårlig plate, men nådde ikke opp til forgjengerne.

Side 1 bestod av fem tradisjonelle Ayers-låter, mens side 2 ble, med unntak av den avsluttende snutten Two Goes Into Four, dekket av det 18 minutter lange tittelsporet.

Sangene på side 1 var lett gjenkjennelig Ayers, men en smule mer konforme enn vanlig. Lyden var glassklar og passe temperert. Sangene lå tett på klassisk rock, med en viss blueshelning. Best var balladen Everbody’s Sometime And Some People’s All The Time Blues, som var neddempet og stilfull, med svalende gitarspill fra Halsall. Resten var blandet kost. Day By Day var tvungen soulrock, med et vel ivrig kor fra de nevnte damene; London var ikke Memphis. See You Later var 30 sekunder tullecountry og den ett minutt lange Ballbearing Blues fikk aldri rotet seg ut av blueskonvensjonene. Det var mer å hente i de åtte minuttene It Begins With A Blessing / Once I Awakened / But It Ends With A Curse stod på. Her slapp Ayers seg løs, med innledende grynting fra bunnen av en skrekkfilmbrønn som gikk over i soulrock, inkludert en omskriving av Soft Machines Why Are We Sleeping?, og deretter pastoral prog.

Tittelsporet i fire deler ble den store beholdningen. Det ble innledet med en suggererende nattevandring over ekkobelagte gitarer i Irreversible Neural Damage, sammen med ingen ringere enn Nico, isdronningen selv, som Ayers hadde dedikert en sang til på Bananamour. Etter instrumentale Invitation var det over i balladen The One Chance Dance, hvor Ayers var tilbake i psykedeliske drømmerier ala Joy Of A Toy. Deretter fadet det ut med den lumre Doctor Dream Theme, som var en perfekt avslutning på en suite som viste hva lysluggen var god for, på et ellers ujevnt album.

Rating: 7/10