Killing Joke – Killing Joke (1980)

Killing Joke – Killing Joke (E.G. LP, 1980)

1) Requiem; 2) Wardance; 3) Tomorrow’s World; 4) Bloodsport; 5) The Wait; 6) Complications; 7) $,O,36; 8) Primitive

Om man vandrer rundt i idylliske Notting Hill i London, er kanskje ikke det først den jevne turist tenker på at dette lille hjørnet av storbyen har en legendarisk posisjon i britisk rockehistorie. Kikker du deg ekstra godt rundt, finner du riktignok spor av freakdom og alternativ livstil, selv om området har blitt stadig dyrere og tungt utsatt for yuppidom de senere tiårene. Likevel er det fortsatt grunn til å valfarte hit, både for å snuse inn den unike atmosfæren som fortsatt henger over stedet, og ikke minst for handle plater hos Rough Trade og Honest Jon’s.

Notting Hills første generasjon rockemusikere dukket opp på slutten av sekstitallet, da band som Hawkwind, Groundhogs og Pink Faries ble ledestjerner i en britisk alternativkultur som fortsatt setter spor etter seg i både britisk og internasjonal rock. Notting Hill var også sentral i kampen mot rasisme på slutten av syttitallet, den britiske Jamaica-kulturen og ikke minst i punk og postpunk. En av de mest toneavgivende gruppene innen postpunk ble dannet i  området i oktober 1978, da Killing Joke så dagens lys. Killing Joke skulle ble en stor inspirasjonskilde for utallige musikere, innen hard rock, metal og alternativ rock.

Killing Jokes første besetning bestod av Jaz Coleman (sang, keyboards), Geordie Walker (gitar), Paul Ferguson (trommer) og  Youth (bass). Denne besetningen skulle holde sammen til 1982, før de fire kom sammen igjen mange år senere. Jaz Coleman og gitarist Geordie Walker har vært på plass hele veien, men også Ferguson og Youth satt  tydelige preg på gruppas uttrykk.  Vokalist Jaz Coleman var en original og intellektuell mann, med mange interesser og talenter. Han var en vandrende motsigelse der han bjeffet ut de okkulte tekstene sine over beinhard rockemusikk, samtidig som han utdannet seg til klassisk komponist og fikk en ikke karriere også innen det feltet. Han var også en konspirasjonsteoretiker og opptatt av det okkulte. Colemans skremmende fremtoning på scenen, der han remjet ut dystre betraktninger med grusete røst var ikke for de lettskremte. Geordie Walker er en av de mest innflytelsesrike gitaristene etter 1980. Han påvirket alle fra Metallica, Marilyn Manson, Dave Grohl og Steve Albini til Al Jorgensen og Nine Inch Nails. Hans kantete, hardtslående riff var enestående og originale, og kjennes igjen i mye av den alternative rocken som skulle komme utover åtti- og nittitallet.

Rytmeseksjonen med Ferguson og Youth var også viktige for Killing Jokes identitet og visjon. Fergusons brutale, tribale rytmer og Youths gyngende basspill hentet inspirasjon fra både punk, funk og dub – garantert påvirket av de multietniske omgivelsene i Notting Hill.

Killing Joke debuterte med Epen Turn To Red i oktober 1979, der 13 minutter med gruppas musikk skapte en viss interesse og oppmerksomhet. Blant annet var John Peel  tidlig på  ballen. Etter hvert fikk de  kontrakt med E.G og gikk i studio for å spille inn debutalbumet i august 1980.

Det selvproduserte og selvtitulerte debutalbumet ble utgitt 5. oktober 1980, til god mottagelse og med brukbart salg. Plata gikk til 39. plass i hjemlandet.

Den umiddelbare mini-suksessen var vel fortjent, men klarte ikke å ta opp i seg den enorme betydningen albumet skulle få. «Killing Joke» har i ettertid fått status som en klassiker, og er en av de beste platene som kom ut av denne storstilt kreative perioden i rockhistorien. De åtte sangen ble hamret ut på 35 minutter, med et nådeløst driv, som samtidig var underlig smidig og tiltrekkende.  Det var ikke helt postpunk, ikke heavy metal og heller ikke noe annet klart definerbart. Det var kun Killing Joke som kunne kokt sammen dette brygget.

Tre sekunder inn i åpningssporet Requim var Killing Jokes formel på plass. Hamrende, tribalt komp, gnurete, originalt og skurrende gitararbeid fra Geordie Walker – og den demoniske Coleman i front for begivenhetene. Han teppela også både teksturer og tidvis sin egen stemme med elektronikk, noe som forsterket følelsen av at dette var nytt, smart og varig. Helt på sin egen planet faktisk.

Etter den tross alt småforsiktige åpneren, dro gruppa kraftig til med Wardance, en av de låtene som virkelig definerte Killing Joke. Den karakteristiske bjeffingen av refrenget var på plass, og ga en insisterende, rituell følelse. Den tunge rytmikken gjorde også musikken særdeles dansbar. Sjekk bare den herlige Tomorrow´s World, der særlig Walker viste frem hvilken mester han var, mens rytmene dundret ut av de dyre høyttalerne dine. Side en ble avsluttet med den nesten discoide instrumentalen Bloodsport, der danserytmene drev frem over et blekt, kaldt landskap. The Eighties, indeed.

Side to var like sterk, med fire intense spor fulle av et nesten ukontrollerbart sinne. Samtidig var musikken også her svært levende i all sin kulde og ergrelse. Killing Joke unngikk det stive, metallisk- syntetiske lydbilde som plaget og plager mye industriell rock. Først det seige, synthmarinerte rifforamaet The Wait, som truer seg på deg i sin mørke kraft med Colemans vokal pakket i elektroniske effekter. Der etter den kjappe, nesten-popaktige Complications.

På $,O,36 plasserte de seg godt i tiden, med et sakte industrielt drag og radioopptak av tyske stemmer – er det det delte Tyskland som omtales? For de av oss kjente den kalde krigen på sjela er dette fortsatt effektfullt. Det hele ble rundet av med Primitive, som var nettopp det; Killing Joke i full flukt, der den brutale kraften til Coleman ruget over det hele – og nok en gang blir man fascinert over hvor originale og rett ut kule de var, allerede på debuten.

Rating: 9/10