Emerson, Lake & Palmer – In The Hot Seat (Victory cd, 1994)

1) Hand Of Truth; 2) Daddy; 3) One By One; 4) Heart On Ice; 5) Thin Line; 6) Man In The Long Black Coat; 7) Change; 8) Give Me A Reason To Stay; 9) Gone Too Soon; 10) Street War

I september 1994 slapp ELP sitt siste studioalbum. Innspillingene var preget av medlemmenes helseproblemer. Emerson hadde pådratt seg kronisk skjelving i den ene hånden og Palmer var rammet av carpal tunnel syndrome. Emerson og Palmer hadde riktignok blitt godt voksne, men var tross alt bare henholdsvis 50 og 45 år gamle. Rockelivet tok åpenbart på. Dessverre var det ikke bare helsa som var sviktende på dette tidspunktet. ELPs beste kreative år var langt bak dem, og i følge produsent Keith Olsen var det også så som så med innsatsviljen. Han oppsummerte innspillingene med «no songs, no preparation, no work ethic».

Lytting til plata avslørte at Olsen hadde et poeng, i hvert fall når det gjaldt låtmaterialet. Sangene holdt seg mer eller mindre til trivielle klisjeer. Slik sett lignet In The Hot Seat på forgjengeren Balck Moon. Begge platene var fylt med forglemmelige poprock med en ørliten progressiv teint. Denne gangen var det ingen adapsjoner av klassiske stykker, og det var i det hele tatt svært lite som minnet om gruppas storhetstid. Så skulle ikke det brukes mot trioen, det er lov å forandre seg, men i ELPs tilfelle var det til det verre.

Selv om Keith Olsen sikkert var kritisk med rette, var det et spørsmål om han var rett person for ELP. Olsen hadde gjort det stort med Fleetwood Mac, men hadde også hatt labbene på svært mange forglemmelige utgivelser, med «no-counts» som Sammy Hagar, Pat Benatar, Rick Springfield og Night Ranger.

I likhet med forgjengeren hadde In The Hot Seat øyeblikk det var en viss kvalitet over. Åpningssporet Hand Of Thruth var ikke så verst, med sitt progressive stikk og brukbare melodi. Daddy var basert på en sann historie om den lille jenta Sarah Anne Wood som forsvant i New York. Med det bakteppet ble balladen rett så rørende.

Greg Lakes stemme hadde tidligere vært i stand til å løfte middels materiale. Den tiden var over for lengst. Det var ingenting igjen av hans opprinnelige stemmeprakt, som var redusert til et hest bjeff allerede på forgjengeren. Stemmen var ikke det spor bedre denne gangen. Det var faktisk ikke mulig å høre at det var Lake som sang på In The Hot Seat.

De middelmådige sangene ble satt i et grelt lys av Bobby Dylans Man In The Long Black Coat, som ELP gjorde en godkjent versjon av. Sammen med Hand Of Truth og Daddy var den små lys i en udelikat suppe av sløve ballader og triviell poprock.

In The Hot Seat sank som en stein, og var ikke å se på listene, med unntak av en 200. plass (!) i USA.

Etter en del konserter i årene 1996 til 1998 var det slutt for ELP. Gruppa spilte sin siste ordinære konsert i San Diego i august 1998.  De tre kom sammen igjen for én opptreden i juli 2010 i London, for å feire at det var 40 år siden de ga ut sitt debutalbum.

Både Emerson og Lake gikk bort i 2016. Greg Lake døde av kreft. Keith Emerson tok livet sitt.

Rating: 4/10