Kevin Ayers – That’s What You Get Babe (Harvest LP, 1980)

1) That’s What You Get; 2) Where Do I Go From Here; 3) You Never Outrun Your Heart; 4) Given and Taken; 5) Idiots; 6) Super Salesman; 7) Money Money Money; 8) Miss Hanaga; 9) I’m So Tired; 10) Where Do The Stars End

Harvest gjorde et siste forsøk på å revitalisere Kevin Ayers. De satte Graham Preskett på jobben. Produsent Preskett hadde en karriere som komponist av musikk til film og tv, og hadde også hatt andre produksjonsoppdrag. Han fikk beskjed om å komme opp med et salgbart produkt. Det vil være synd å påstå at Preskett lyktes: That’s What You Get Babe ble et mislykket album, både kommersielt og kunstnerisk.

På starten av det nye tiåret tok Ayers turen til hjemlandet fra sitt eksil i Spania. Han hadde, som vanlig, med seg et solid band. Gitarist Ollie Halsall var fortsatt på plass. Bassist Mo Foster var en ettertraktet studiomusiker som hadde spilt med blant andre Ray Russell, Walker Brothers (comeback-albumet fra 1978), Gerry Rafferty, Jeff Beck, Peter Green og Michael Schenker Group. Også trommeslager Liam Genockey hadde cv’en i orden. På den stod det navn som John Martyn, Trevor Watts, Gerry Rafferty, Mike Heron og Ian Gillan. Claire Torry koret på store deler av plata. Hun kjenner de fleste igjen fra innsatsen på Pink Floyds The Great Gig In The Sky.

Kevin Ayers må ha følt seg som en fisk på land i 1980. Til tross for at han ikke var mer enn 36 år, var han en del av generasjonen som kom i bakleksa etter at post punk og new wave tok styringen. I motsetning til artister som Robert Fripp, Peter Hammill, David Bowie og Peter Gabriel klarte han ikke å ta influenser fra den nye vinen inn i musikken sin. Hans tid som en hip, lovende artist var over for lengst, og i likhet med mange av sine venner fra Canterbury slet han med å fornye seg med kraft og inspirasjon. Målt opp mot alle de fantastiske utgivelsene fra det store musikkåret 1980 ble That’s What You Get Babe bleke saker. Ayers hadde skrevet ti enkle poprocksanger. Der han tidligere, og senest på Rainbow Takeaway, spredde sine vinger ut og tok inn elementer av prog og jazz, var den denne gangen langt mellom de musikalske utskeielsene. De mer uptempo sangene lente seg heller mot amerikansk shuffle ala J. J. Cale, særlig i Super Salesman og for så vidt i Idiots, som også hadde drag av pubrock.

Plata var unnagjort på 32 minutter, og minnet dessverre mye om en pliktøvelse. Preskett tok oppdraget fra Harvest med å gjøre Ayers salgbar på alvor, og pakket sangene inn i en konform, keyboardtung produksjon. Det var i det hele tatt svært lite igjen av Ayers  musikalske særpreg, bortsett fra mannens stemme, som var like sterk som vanlig. Hans slentrende baryton ble beholdningen denne gangen; det var fortsatt en fornøyelse å høre mannen synge. Det gjorde at låter som tittelsporet, balladen Given And Taken og den florlette I’m So Tired ble grei underholdning, om enn bare i øyeblikket.

Rating: 5,5/10