Killing Joke – Night Time (E.G. LP, 1985)

 1) Night Time; 2) Darkness Before Dawn; 3) Love Like Blood; 4) Kings And Queens; 5) Tabazan; 6) Multitudes; 7) Europe; 8) Eighties

Killing Jokes femte album, Night Time, ble deres store kommersielle gjennombrudd. For en stakket stund var den sære gjengen popstjerner. Suksessen skulle det bli vanskelig å bære, og den forsvant nesten like fort som den kom. Særlig Jaz Coleman mistet grepet. Han har senere innrømmet å ha blitt fanget av popstjerne-statusen. Hans stormannsgalskap og tidvis ustyrlige ego skulle nesten ruinere Killing Joke. Heldigvis kom de seg til hektende etter hvert, og fikk den karrieren de fortjente, med mange solide album også langt ut i løpet.

Foreløpig har vi imidlertid kun kommet til februar 1985, da gruppa ga ut Night Time. Albumet ble spilt inn på høsten 1984, i Hansa Studios i Berlin, med Chris Kimsey som produsent. Kimsey hadde en solid karriere som produsent, etter at han gjennom syttitallet hadde jobbet seg opp som tekniker på plater med Rolling Stones, Led Zeppelin, Spooky Toth og andre.

Kimsey oppdaterte Killing Jokes lydbilde, uten å miste gruppas identitet av syne. Han klarte å «beefe opp» lydbildet og samtidig slipe av de aller skarpeste kantene, enten det gjaldt Colemans sang, Walkers gitarer eller det tribale rytmekjøret. Det gjorde han uten å forringe gruppas uttrykk, tvert i mot gjorde han den beinharde Joke-musikken til en skinnende maskin av tung rock, med tydelig dansefot og sterke, varige sanger med stort hit-potensiale. Killing Joke hadde kommet opp med sin sterkeste samling låter siden debuten. Totalen ble et fengende og kommersielt rockalbum, og et av høydepunktene i gruppas katalog. Alle de åtte sangene på Night Time hadde noe ved seg.

Med Night Time fikk dermed gruppa en fornuftig fornying av det musikalske utrykket, en utvikling som må ses som en passende kulminasjon av Revelations og Fire Dances glidning mot det kommersielt slående. Kimsey klarte å unngå alle blunderne den nye digitale teknologien brakte med seg, der særlig oppblåste trommer og pipende Fairlight var store feller å gå i, om man ikke benyttet den slags med følsom hånd.

Jaz Coleman fremstod også i ny drakt på Night Time. Han hadde sakte, men sikkert utviklet seg som vokalist, i takt med at Killing Joke hadde innført større elementer av tradisjonell rock og pop i låtene. Coleman gikk med dette litt bort fra rollen som rituell innpisker og stemningsskaper og over i en mer definert rolle som vokalist. Han sang med selvtillit og autoritet, og ga den tunge, dansbare rocken et anstrøk av det uforutsigbare og farlige.

Tittelsporet dro i gang festen, med Walkers fengende rifforama, pakket inn i et pumpende, keyboardmarinert, rytmisk fundament. Her la de seg tett opp til den nydelige eurodyrkingen til Simple Minds circa 1981, tenk Sons And Fascination. Det fungerte utmerket og satte tonen for albumet. Side en på vinylen inneholdt også Killing Jokes største hit, den uimotståelige Love Like Blood. En av gruppas mest fengende og renskårne popsanger ble dandert med et av Walkers mest hektende riff, dronende orgel og tunge rytmer, til perfekt pop av 1985. Den må ha vært en vinner på dansegulvet i alternative miljøer. Love Like Blood gikk til 16. plass i UK, 5. plass i Nederland, 6. plass i New Zealand og fikk også topp 30 plasseringer i Irland og Tyskland. Singelen dro også med seg albumet, som klatret til 11. plass i UK, 10. plass i Nederland og 8. plass i New Zealand. Ikke verst for en gjeng okkultister fra Notting Hill.

Kings And Queens gjorde merkelig nok ikke all verden ut av seg på singel, selv om den var nesten like sterk som Love Like Blood. Den var basert på samme formel med tunge, fengende rytmer, oppfinnsomt gitarspill, en virkelig syngende Coleman og et sterkt refreng. Den gikk kun til 58. plass i UK og kom ikke på listene andre steder. Og med det var Killing Jokes karriere som singelband mer eller mindre over, i hvert fall utenfor hjemlandet.

Det var ikke kun kritikere og det store publikum som fikk ørene opp for Killing Joke da Night Time ble utgitt. Historien om hvordan Kurt Cobain stjal riffet til Eighties er viden kjent, og Cobain innrømte at det lå til grunn for Come As You Are, en av Nirvanas og faktisk hele den alternative rocken på nittitallets mest definerende sanger.

Rating: 9/10