Kate Bush – Lionheart (EMI LP, 1978)

1) Symphony In Blue; 2) In Search Of Peter Pan; 3) Wow; 4) Don’t Push Your Foot On The Heartbrake; 5) Oh England My Lionheart; 6) Fullhouse; 7) In The Warm Room; 8) Kashka From Baghdad, 9) Coffee Homeground; 10) Hammer Horror

Etter suksessen med debuten ble 19 år gamle Kate Bush sendt mer eller mindre jorda rundt for å drive promotering. Samtidig var det et sterkt ønske fra plateselskapet om å få nytt produkt på markedet, og allerede på tampen av 1978 forelå Lionheart. Bush har uttalt at hun nesten mistet seg selv i alt styret. Hun skulle etter hvert ta skikkelig grep rundt egen karriere, noe som ga seg uttrykk i total kunstnerisk kontroll og lav offentlig profil.

Lionheart ble utgitt i perfekt tid til julesalget. Spesielt god timing for Kate Bush var det dog ikke. Hun har i ettertid beklaget seg over Lionheart. Bush har gitt uttrykk for at både prosessen og resultatet ikke var på nivå med det hun ønsket å levere. Det skulle da også bli siste gangen hun ikke tok full styring i studio, både i forhold til musikere og produksjon.

Innspillingene ble lagt til den franske rivieraen, nærmere bestemt Super Bear studios, i Berre-les-Alpes. Andrew Powell produserte også denne gangen, selv om Bush var mer involvert enn sist, og ble kreditert med «assisted by Kate Bush». Bush hadde hatt et sterkt ønske om å benytte sine egne musikere på debuten, uten å få viljen sin. Denne gangen ga Powell etter, og innspillingene ble innledet med medlemmene i det tidligere Kate Bush Band. Dermed var hennes kjæreste Del Palmer med på bass, bror Paddy Bush på diverse strengeinstrumenter og Charlie Morgan på trommer. Etter en stund intervenerte Powell. Han mente musikerne manglet erfaring, og var ikke fornøyd. Han ønsket å få inn igjen «proffene» som spilte på The Kick Inside, og slik ble det: Kate Bush forstod nok hvorfor, men må ha hatt det vanskelig da hun måtte skyve ut broren, kjæresten og andre venner.  Musisering, sang og produksjon ble det uansett lite å utsette på i det endelige resultatet.

Lydmessig lå Lionheart tett opp til The Kick Inside. Tidvis storstilt orkestrert, tidvis med kun piano i sentrum – og alltid med Bush fantastiske vokal langt fremme i lydbildet. Lionheart ble lillesøsteren til The Kick Inside. Kate Bush hadde hatt begrenset tid til å komponere nye sanger. Kun Symphony in Blue, Fullhouse og Coffee Homeground var nye. De øvrige var hentet fra den store porteføljen sanger hun hadde med seg til innspillingen av The Kick Inside Me. Hun redigerte og omarrangerte flere av disse i forbindelse med innspillingen av Lionheart. Tekstmessig holdt hun seg stort sett til samme tema som på debuten, med skrudd, «farlig» kjærlighet, forbudt kjærlighet, erotiske tildragelser, klassiske britisk eventyr (Peter Pan), skrekk-fantasier og ikke minst hyllester til det gamle England, hennes kjære Albion. Et like fascinerende univers som sist med andre ord, og fortsatt med en sjarmerende touch av ung kvinne i modning.

Lionheart har fått en del tyn, både ved utgivelsen og senere. Det er nok riktig at plata er svakere enn The Kick Inside og at hun skulle lage langt sterkere album senere, men det var mye god musikk å finne også på Lionheart. Så var det også noen svakere spor, som trakk ned helhetsinntrykket en smule.

Lionheart forsvarer definitivt en plass i Bush-katalogen. Den vakre åpneren Symphony In Blue skled i gang med tilnærmet easy listening, før mørkere krefter krevde sin plass. At ikke Wow fikk plass på The Kick Inside var merkelig, den var et soleklart høydepunkt i første del av Bush’ karriere; en klassisk pianoballade, med kolossalt løft i refrenget, Wow! Indeed. Den ble utgitt på singel, og klatret inn på topp 20 i England. Dermed rettet hun opp inntrykket, etter at første singel fra albumet, Hammer Horror, ikke maktet å ta seg inn på topp 40. Hammar Horror avslutter Lionheart, og tok på lekkert vis opp i seg inspirasjon fra gotikk og new wave.

Også Don’t Push Your Foot On The Heartbrake og Oh England My Lionheart fortjener å løftes frem. Førstnevnte var en rock-ballade, der Bush virkelig dro til i refrenget og skrek, fornøyelig og temperamentsfullt. Oh England My Lionheart har Bush gitt uttrykk for at hun skammer seg over. Det skyldes sikkert den åpenbare hyllesten til fantasiene om Peter Pan som røver små barn. Hun har overhodet ingen grunn til å skamme seg over denne perlen; en rett ut nydelig ode til Albion, med et enslig piano og sjeldent følsom stemmebruk.

Lionheart flatet litt ut på side 2, men også her var det enkelte ting å hente, særlig på Kaskha From Baghdad, om homofil kjærlighet, og nevnte Hammer Horror. Coffee Homeground, med anslag av Brecht, var mindre vellykket. Full House løftet seg heller ikke over det jevne.

Lionheart gikk til sjette plass i hjemlandet og befestet Kate Bush’ posisjon som stjerne, selv om plata var en liten nedtur etter den voldsomme suksessen med The Kick Inside Me.

Rating: 7,5/10