Killing Joke – Brighter Than A Thousand Suns (E.G. LP, 1986)

1) Adorations; 2) Sanity; 3) Chessboards; 4) Twilight Of The Mortal; 5) Love Of The Masses; 6) A Southern Sky; 7) Wintergardens; 8) Rubicon

I november 1986 fulgte Killing Joke opp Night Time med Brighter Than A Thousand Suns. I likhet med forgjengeren ble innspillingene gjort i Hansa Studios i Berlin, fortsatt med Chris Kimsey i produsentstolen. Omgivelsene, plate-selskap inkludert, hadde forventinger til ytterligere sprang opp på listene, og plata var sikkert ment å være en forsterkning av den kommersielle suksessen fra sist, men slik gikk det ikke. Plata ble en kommersiell skuffelse, med kun 54. plass i UK og ingen suksess i andre markeder, med et lite unntak for USA, hvor de for første gang var inne på albumlistene. Det ble imidlertid kun en 194. plass som beste over dammen, så det var mager trøst.

Vel så ille som den kommersielle svikten, må det ha vært å oppleve at store deler av den hardeste fansen var kritiske. Det samme var musikkpressen. Denne gangen var det langt mellom lovordene. Det var uvant kost for gruppa, som var vant til at platene deres ble tatt godt imot.

Misnøyen var ikke vanskelig å forstå. Brighter Than A Thousand Suns må ha vært et formidabelt sjokk for fansen. Riktignok hadde Killing Joke tatt et steg i kommersiell retning med Night Time, som var et glinsende, høypotent stykke danserock med popsensibilitet, men på Brighter Than A Thousand Suns plasket gruppa virkelig ut i det kommersielle bassenget. Plata inneholdt stort sett generisk, tidstypisk synthrock. Så godt som alle skarpe kanter var slipt vekk. Gitarene til Geordie Walker, som alltid hadde vært en sentral del av gruppas signatur, var lagt langt ned i miksen. Den tunge, tribale trommingen til stormesteren Ferguson var erstattet med tradisjonelt trommespill, med typisk polert åttitallslyd. Vokalist Coleman var også i sitt mest forsiktige lune, der han formelig croonet seg vei over de polerte lydflatene.

Killing Joke var selvsagt ikke alene om å ha en slik utvikling på åttitallet, og sammenligninger har ofte blitt trukket med Simple Minds. De to gruppene hadde adoptert mye av det samme lydbildet. Valgene gjorde stor skade på Killing Jokes identitet. Uttrykket ble forflatet, og Killing Joke gikk fra å være unike til å bli temmelig ordinære. Noe av karakteren kjempet seg likevel til en plass i lydbildet, og det var gode ting å hente på Brighter Than A Thousand Suns.

Åpningssporet Adorations hadde, om ikke noe av det opprinnelige stuket, i alle fall en smak av Killing Joke-ånden over seg. En helt ok poprocker med et visst løft i refrenget og «stort» hjerte i sin arenalengsel. Dessverre ble humøret lagt i grus av den påfølgende, nesten ubegripelige lettvekteren Sanity. Og slik gikk det gjennom platas åtte spor; en berg- og dalbane fra det greie til det flaue. Twilight Of The Mortal, Wintergardens og Rubicon var til å leve med, mens en sang som A Southern Sky var noe av det flaueste gruppa noen gang skulle prestere.

Underlig nok låter plata bedre i 2021 enn den gjorde i 1986, selv om det fortsatt er lang vei opp til de foregående Killing Joke-albumene. Tidens tann har ikke fart så aller verst med Brighter Than A Thousand Suns, og i et svakt øyeblikk kan jeg slumpe til å sette den på.

Rating: 5,5/10