Built To Spill – Untethered Moon (Warner cd, 2015)

1) All Our Songs; 2) Living Zoo; 3) On The Way; 4) Some Other Song; 5) Never Be The Same; 6) C.R.E.B.; 7) Another Day; 8) Horizon To Cliff; 9) So; 10) When I’m Blind

Ting tok etter hvert lang tid for Doug Martsch og Built To Spill. Tre album på 13 år var ikke all verden, men i 2015, etter et opphold på seks år, var det klart for Untethered Monn. Deretter gikk det fem år før neste utspill, og da var det «bare» et album med sanger av Daniel Johnston, som plutselig dukket opp i 2020.

Gruppa holdt det gående gjennom brukbar aktivitet på konsertfronten, men Martsch uttalte ved flere anledninger at han ikke hadde samme gnisten som tidligere, og at det var vanskeligere å komme opp med godt nok materiale til nye plater. Han satt høye krav til det som skulle utgis, og flere ganger i løpet av karrieren vraket han innspillinger. Det skjedde blant annet i 2012. Det året sluttet også rytmeseksjonen i gruppa. Plouf og Nelson ble erstattet av Jason Albertini (bass) og Stephen Gere (trommer). Senere skulle også gitaristene Brett Netson og Jim Roth si takk for seg. På Untethered Moon utgjorde Albertini og Gere besetningen sammen med Martsch og tangentmann, og tidligere assosiert medlem, Sam Coomes. Marstch produserte sammen med Coomes. Coomes var for øvrig kjent som frontmann i det stilige bandet Quasi, som startet opp omtrent samtidig med Built To Spill.

Selv om det var seks år siden There Is No Enemy, hadde det på ingen måte skjedd noe revolusjonerende med Built To Spill. Heller ikke bytte av rytmeseksjon og det faktum at alt gitararbeidet nå ble utført av Martsch gjorde særlig til forskjell. Gruppa låt mer eller mindre som de alltid hadde gjort. Som tidligere nevnt var Martsch signatur så sterk at han var like gjenkjennelig som Neil Young, eller Bruce Springsteen for den saks skyld. Dermed var det ikke store overraskelsesmomenter på Untethered Moon. På den andre siden var det lenge siden det hadde kommet nye sanger fra den kanten, og plata var unektelig et hyggelig gjenhør.

Det var mulig det var den lange tiden som hadde gått, men det var noe livlig og friskt over gjenhøret med Built To Spill. Åpningssporet All Our Songs spratt ut av startblokkene (ok, høyttalerne da) på sjeldent entusiastisk vis. De hørtes rett og slett lykkelige ut over å være tilbake. Untethered Moon var kanskje ikke stedet å starte bekjentskapet med gruppa, da var det bedre å starte med de tre albumene som kom mellom 1994 og 1999, men albumet stod seg godt, både i gruppas katalog og i forhold til annen musikk som ble utgitt i 2015.

Ti jevnt gode låter med episk gitarrock var det som møtte lytteren. Built To Spill var nesten latterlig konsistente i uttrykket; noen raskere låter, noen ballader og noen brutale gitarutblåsninger. Sistnevnte var best representert ved åtte minutter lange When I’m Blind, som ble et høydepunkt denne gangen. Her hentet de inspirasjon fra Sonic Youths atonale gitarvreng cirka tidlig nittitall. I So lekte de Crazy Horse, og Living Zoo hadde samme friskheten som All Our Songs. Some Other Song sendte tankene tilbake til de store toppene de besteg på siste halvdel av nittitallet. Den lystige, halvakustiske Never Be The Same var fortryllende naivistisk.

Rating: 7,5/10