Kevin Ayers – As Close as You Think (Illuminated LP, 1986)

1) Stepping Out; 2) Fool After Midnight; 3) Wish I Could Fall; 4) Only Heaven Knows; 5) Too Old To Die Young; 6) The Howlin’ Man; 7) Never My Baby, 8) Budget Tours (part one); 8) Budget Tours (part two

Kevin Ayers og Ollie Halsall tok turen tilbake til England i forbindelse med innspillingen av As Close As You Are. Plata ble spilt inn i Boz Burrells studio i London. Burrell hadde en solid karriere som musiker bak seg, blant annet i King Crimson (1971 til 1972), og ikke minst som en del av Bad Company, som hadde enorm suksess på andre halvdel av syttitallet. Han kjente Ollie Halsall fra Boxer, bandet Halsall var med i etter at Patto gikk i oppløsning. Burrell bidro på Boxers album Bloodletting (1979). Han var sikkert bekjent av Ayers også, fra den livlige tiden på det tidlige syttitall.

Poli Palmer, en annen størrelse i britisk rock, dukket også opp. Palmer var mest kjent som medlem i Family. Han spilte inn et soloalbum i Burrells studio i 1985, og bidro med synthesizer og Fairlight, i tillegg til å produsere plata sammen med Halsall.

Etter en rekke svake plater ble Ayers kreative endestasjon nådd med As Close As You Are. Svake låter, fryktelig produksjon og en uinteressert Ayers var oppskriften på elendigheten. Det oste lavbudsjett av hele affæren, fra det amatørmessige omslaget til den billige lyden. Fairlight i feil hender var det samme som plastikklyd, og det ville være synd å påstå at Poli Palmer hadde det rette håndlaget med den digitale synthesizeren.

Palmer skulle slett ikke ha hele skylden for misæren. Den måtte Ayers ta hovedansvaret for selv, sammen med Halsall, som var med å komponere flere av sangene. Halsall slapp også til som vokalist på ett spor, uten at det ble spesielt lytteverdig.

Too Old To Die Young var en lett omskriving av Champagne And Valium, som dermed var med på det tredje Ayers- albumet på rad. Det fikk så være at han identifiserte seg sterkt med teksten om mannen som hadde mistet det meste, og ikke ville bli den samme igjen. Og ikke nok med det; både The Howlin’ Man og Stepping Out var også nyinnspillinger av sanger fra Diamond Jack And The Queen Of Pain. Maken til idetørke og manglende engasjement skulle man lete lenge etter, særlig med tanke på at ingen av de tre nevnte sangene var all verden i utgangspunktet.

Heller ikke de nye låtene holdt særlig nivå. Only Heaven Knows var kanskje ikke så verst, og kunne blitt til noe med et arrangement som oste mindre av plast. På den andre siden var Fool After Midnight fryktelig, med en saksofon som kunne fått selv Kenny G til å gjemme seg i skam.

I tillegg til Only Heaven Knows var det et visst løft over deler av Budget Tours, der en kunne ane visse progressive anslag, og en spenning som var fraværende fra resten av plata, og det eneste stedet på plata der Fairlighten bidro med noe fornuftig.

Rating: 3,5/10