Killing Joke – Extremities, Dirt and Various Repressed Emotions (Noise cd, 1990)

1) Money Is Not Our God; 2) Age of Greed; 3) The Beautiful Dead; 4) Extremities; 5) Intravenous; 6) Inside The Termite Mound; 7) Solitude; 8) North Of The Border; 9) Slipstream; 10) Kaliyuga; 11) Struggle

Outside The Gate medførte en nedsmelting av Killing Joke. Gruppa skulle aldri spille materiale fra plata live, og Coleman angret bittert på at han ikke stod på sitt, og fikk den utgitt som soloalbum. Ifølge Coleman hadde Outside The Gate lite å gjøre med Killing Jokes filosofi og musikk. Tenk bare noe så uhørt at han måtte synge rent, dèt var ikke ekte Killing Joke!

Etter at bassist Paul Raven og trommeslager Paul Ferguson hadde forlatt gruppa i forbindelse med tumultene under innspillingen av Outside The Gate, satt Coleman og gitarist Geordie Walker alene igjen. Killing Joke holdt ikke konserter i 1987 og 1988, men på tampen av sistnevnte år begynte de to å stable en ny besetning på beina. De fikk napp hos Martin Atkins, som hadde spilt trommer i P.I.L. og Ministry. Dave Ball ble med på bass. Denne besetningen dro ut på veien, hvor de konsentrerte seg om sanger fra 1980 til 1985, samt noen nye sanger, som senere endte opp på Extremities, Dirt and Various Repressed Emotions.

Killing Joke signerte en platekontrakt med Noise, og gikk i gang med innspillinger i Tyskland. Disse innspillingene ble imidlertid kassert, og bassist Ball røk ut av bandet. De lyktes så med å få Paul Raven tilbake. Raven, Atkins, Walker og Coleman spilte deretter inn det som ble Killing Jokes åttende album.

Extremities, Dirt and Various Repressed Emotions ble festet til tape på rekordtid i august 1990 og utgitt i november samme år. I løpet av tre dager spilt gruppa inn all musikk, live i studio. Deretter ble Colemans vokal innspilt på en dag, alt på første tagning. Resultatet ble et  levende og aggressivt stykke musikk, som til full viste hvilken kraft som fortsatt bodde i bandet.

Alle tanker om popmusikk, synthrock og kommersielle hensyn var sparket ut døra. Tilbake stod 65 minutter med noe av den aller råeste musikken gruppa hadde laget så langt. Killing Joke hadde vært en stor og sentral inspirasjonskilde for industrirocken, som hadde vokst seg stor sterkt mot slutten av åttitallet. Særlig Ministry hadde hentet mye fra Killing Joke, og på dette albumet var det på inspirasjon i revers; Killing Joke inspirerte Ministry som inspirerte Killing Joke. For selv om Killing Joke var tilbake på et aggresjonsnivå og en råskap de ikke hadde hatt siden What’s THIS For! i 1981, var musikken tidvis et stykke fra tidligere tiders tribalattack og hakkete riffing.

Extremities, Dirt and Various Repressed Emotions var nærmere den tradisjonelle industrirocken, med tradisjonell rockerytmer, blytunge skyer av gitarer, bass, synther og en Coleman et sted mellom tidlig Killing Joke og Brighter Than A Thousand Suns. Albumet var et godstog av blytung, insisterende rockemusikk, som likevel åpent opp for nok nyanser, teksturer og temposkift til at lytteren fikk anledning til å hente seg inn og puste underveis. Musikken var full av detaljer og stemninger i alt øset, og det hele var inviterende lytting, i hvert fall for de som liker rockens sin tung og irritert. For de som hadde knyttet seg til Killing Jokes plater fra andre del av åttitallet, var nok dette tung lytting.

Hele plata var komponert av Coleman, Walker og Aitken, og de hadde kommet opp med en rekke sterke låter. Coleman var like sint og truende som tidligere. Det moderne samfunnets fokus på penger, grådighet og styring av andres liv var kjente tema, og hans velformulerte tekster stod godt til det voldsomme rabalderet han sang over. Ny-tenningen var merkbar fra første øyeblikk, hvor Money Is Not Our God startet med at Coleman renset halsen, før det banket nådeløst i vei, med en inspirert Walker høyt og lavt i lydbildet. Han var virkelig i form på dette albumet, og hadde nå utvidet paletten betydelig. De fleste låtene lå i samme stil som Money Is Not Our God, men noen spor åpnet som nevnt vinduet litt på gløtt, som for eksempel den sterke Inside The Termite Mound, som var en smule mildere, uten at selve intensiteten falt.

Plata var starten på del to i gruppas karriere. Fra da av konsentrerte de seg om tung, intens rock, som alltid hadde tilstrekkelig krydder og interessante musikalske vendinger til at nye album ble tatt varmt i mot hos denne anmelderen.

Det gikk fire år før neste album, Pandemonium, kom ut. I mellomtiden hadde Coleman og Walker utvandret til New Zealand, og Coleman laget plate sammen med Anne Dudley. Mens Coleman var opptatt med Dudley, stiftet Walker, Atkins og Raven «supergruppa» Murder Inc., sammen med John Bechdel, Paul Ferguson og Chris Connoly. Murder Inc. ga ut en EP og et album i 1992.

Rating: 7,5/10