Bon Iver – For Emma, Forever Ago (Jagjaguwar cd, 2007)

1) Flume; 2) Lump Sum; 3) Skinny Love; 4) The Wolves (Act I & II); 5) Blindsided; 6) Creature Fear; 7) Team; 8) For Emma; 9) re: Stacks

Historien om hvordan Justin Vernon trakk seg tilbake til farens hytte i Wisconsin i tre måneder på vinteren, med kjærlighetssorg og syk av kyssesyke, som utviklet seg til leverbetennelse, for deretter å komme tilbake til verden med debutplaten For Emma, Forever Ago under armen, ble raskt en mytisk fortelling i musikkverdenen, i takt med at Vernon fikk et stort gjennombrudd med albumet. For Emma, Forever Ago ble utgitt under artistnavnet Bon Iver. Navnet fant Vernon frem til via en TV serie, hvor man ønsket hverandre god vinter på fransk – «Bon Hiver». Vernon misforstod det som ble sagt, men beholdt Bon Iver likevel.

Vernon ga opprinnelig ut For Emma, Forever Ago selv, i et opplag på 500 eksemplarer. Den umiddelbare buzzen på musikkblogger og annet medførte at Jagjaguwar signerte Bon Iver og ga ut plata på nytt, med skikkelig distribusjon, blant annet av 4AD i England. Albumet fikk glimrende kritikker, fortjent nok, og etablerte Bon Iver som en av de beste nye artistene innen et utvidet indiepopbegrep.

Justin Vernon kom selvsagt også fra en plass. Han syslet opprinnelig med prosjektet Mount Vernon, før han gikk videre med gruppa DeYarmond Edison, som ga ut to plater i henholdsvis 2004 og 2005. Da han flyttet inn i farens hytta var han imidlertid ute av gruppa.

For Emma, Forever Ago ble spilt inn av Vernon i ensom majestet. Med enkelt innspillingsutstyr og et fåtall instrumenter tok han opp ni vakre sanger, i en stil som best kan karakteriseres som indie-folk. Han fikk litt hjelp med pålegg av blåsere på et par sanger i ettertid. Videre slo Christy Smith trommer og bidro med sang på Flume. Resten stod Vernon for selv. Han dubbet seg selv i stort omfang. Dermed fikk For Emma, Forever Ago en produksjon som hevet seg over det man forestilte seg, forholdene tatt i betraktning, uten at ble snakk om «state of the art». Stort sett var det Vernon stemme, gjerne i lag på lag, og gitar som regjerte.

Om de fleste kunne enes om at Vernon skrev ualminnelig vakre melodier, var det en viss uenighet om vokalen hans. Han la stemmen opp i en slags falsett, etter sigende inspirert av Wiens guttekor (!). Han brukte også den (med rette) fryktede autotuningen. Det var en uvanlig vokal, men de fleste, undertegnede inkludert, synes det fungerte utmerket. For enkelte var det imidlertid en showstopper.

Vokal slik eller så, For Emma, Forever Ago var et sterkt album. Det hvilte en særegen stemning over de ni sangene. En melankolsk, ensom stemming av frustrasjon over livet, som var lett å forstå, sykdom og kjærlighet tatt i betraktning. Samtidig var det stor kraft i musikken, som signaliserte håp og skaperglede. Det var en uvanlig kombinasjon av tekst og musikk, som på mirakuløst vis gikk opp i en høyere enhet; For Emma, Forever Ago var trist og oppløftende.

Vernon uttrykte beundring for Bruce Springsteen, og med litt godvilje kunne For Emma, Forever Ago ses på som en «natur»-oppdatering av Nebraska, uten at Bon Iver nådde helt opp til dens enorme høyder. Det kunne også anes inspirasjon fra soul og gospel. Det var en inderlighet her som sendte tankene til kirken og afroamerikansk musikk generelt.

Sangene var originale og hadde uvante vendinger, men var likevel lett gjenkjennelige i en amerikansk pop- og folktradisjon. Vernon hadde komponert ni unike melodier og den tilbakeholdne produksjonen ga sangene plass til å lyse, samtidig som det hele hevet seg langt over det rudimentære.

Rating: 8,5/10