Kevin Ayers -Falling Up (Virgin LP, 1988)

1) (Another) Saturday Night (In Deya); 2) Flying Start; 3) The Best We Have; 4) Another Rolling Stone; 5) Do You Believe; 6) That’s What We Did; 7) Night Fighters; 8) Am I Really Marcel?

Heldigvis ble ikke svake As Close as You Think slutten på Kevin Ayers karriere, selv om det ble kun tre plater med nye sanger etter dette. Den første kom allerede i 1988, og gledelig nok ble Falling Up en rehabilitering for Ayers; dette var hans beste album siden syttitallet.

Overraskende nok dukket Falling Up opp på Virgin Records, etter mange år hvor Ayers ikke hadde vært i nærheten av et stort plateselskap. Noe av forklaringen var nok å finne i det faktum at Ayers sang på låten Flying Start, som var å finne på Mike Oldfields album Islands (1987). Oldfield var fortsatt å finne på Virgin, slik han hadde vært det siden debuten med Tubular Bells i 1973. Tubular Bells var faktisk det første albumet som ble utgitt på Virgin, og ga Richard Branson en kjempestart på karrieren som plateselskapsmogul. Oldfield spilte sikkert en rolle i å sikre sin gamle venn  en kontrakt.

Etter den mislykkede turen til England i forbindelse med innspilling av forgjengeren, var Ayers tilbake i et spansk studio, nærmere bestemt i Madrid. Denne gangen fikk han hjelp av den britiske produsenten Colin Fairley. Fairley var opprinnelig trommeslager og tidligere medlem av Beggars Opera og String Driven Thing, begge grupper som startet opp omtrent samtidig med at Ayers gjorde seg gjeldende. Fairley konsentrerte seg etter hvert om jobben som tekniker og produsent, og hadde opparbeidet en ok cv da vi skrev 1988. Han hadde blant annet jobbet med Primal Scream, Elvis Costello, The Bluebells, Nick Lowe og Dexys Midnight Runners. Fairley ga Ayers et sympatisk lydbilde, som la seg et sted mellom moderne åttitallsproduksjon og syttitallets organiske lyd. Det passet Ayers sanger langt bedre enn behandlingen de hadde vært utsatt for tidligere i dette tiåret.

Ayers faste samarbeidspartner Ollie Halsall var fortsatt med, og skrev sanger sammen med Ayers, spilte gitar og  diverse andre instrumenter. Ayers hadde også med seg en rekke spanske musikere.

Denne gangen hadde Ayers åpenbart tatt seg i nakkeskinnet, og kommet opp med sterkere låter enn på lenge. Musikken var fortsatt en kombinasjon av poprock og ballader, langt unna syttitallets progressive utskeielser, men sangene holdt jevnt godt nivå, tekstene var interessante og velskrevne, og Ayers hadde stemmen i behold.

Det klare høydepunktet var å finne helt til slutt på plata. Der lå den vakre balladen Am I Really Marcel?, som la seg til rette blant Ayers beste øyeblikk noensinne. Nok en gang sang han om livsfilosofien sin, demonstrert gjennom linjen «I got no ambition». Også Another Rolling Stone var en sterk ballade, dominert av piano og keyboards, med Ayers nok en gang i det selvreflekterende hjørnet. That’s What We Did Today startet også som ballade, men kledde på seg etter hvert. Den minnet om syttitallets kunstpop, cirka 10cc i det reflekterte hjørnet, med pompøs innledning med piano og kor, før rytmeseksjon ga sangen en viss dytt.

Også et par av de raskere låtene hadde ting å by på. Mer energisk og «på» enn Ayers var i Do You Believe hadde han ikke vært siden midt på syttitallet, med rullende shuffle i bunn og fett gitarspill fra Halsall. Saturday Night (in Deia) var en ok start på plata, med en engasjert Ayers og en melodi med søreuropeisk inspirasjon, som ikke akkurat løftet taket, men var hyggelig nok. Hyggelig var også The Best We Have, som ikke hadde verdens mest originale melodi, men var fengende nok til at den tålte noe runder på spilleren.

Flying Start og Night Fighters hevet seg ikke over det middelmådige, men i sum var Falling Up en hyggelig overraskelse, og vel verdt litt oppmerksomhet.

Rating: 7/10