Killing Joke – Pandemonium (Butterfly cd, 1994)

1) Pandemonium; 2) Exorcism; 3) Millennium; 4) Communion; 5) Black Moon; 6) Labyrinth; 7) Jana; 8) Whiteout; 9) Pleasures Of The Flesh; 10) Mathematics of Chaos

Det gikk på fire år før Killing Joke fulgte opp Extremities, Dirt and Various Repressed Emotions. Ventetiden krydret gruppa med samlealbumet Laugh! I Nearly Bought One! I tillegg kunne alle med abstinens kose seg med Murder Inc (Walker, Raven og flere) og Jaz Colemans album med Anne Dudley.

Colemans samarbeid med Anne Dudley var spesielt interessant. Dudley var sentral i Art Of  Noise, innledningsvis sammen med Paul Morley og Trevor Horn, før hun tok styringen over gruppa utover åtti og nitti-tallet. Hun utmerket seg også som arrangør for mange britiske artister. Hennes strykerarrangement satte en spiss på Lloyd Cole And The Commotions legendariske debutalbum Rattlesnakes. Dudley og Colemans album var sterkt inspirert arabisk musikk. De to fikk hjelp av egyptiske musikere, og albumet ble spilt inn i Kairo og London.

Geordie Walker hadde vært i kontakt med gruppas originalbassist Youth. Youth foreslo at han ble med i Killing Joke igjen, og at gruppa spilte inn sitt neste album på hans plateselskap Butterfly. Youth hadde gjort det bra som produsent, men var åpenbart klar for litt galskap igjen. Da Killing Joke gikk i gang med Pandemonium, var det kun trommeslager Paul Ferguson som manglet fra originalbesetningen. Han hadde fått nok i 1988. Erstatteren Martin Atkins forsvant ga seg etter kun ett album. På Pandemonium bidro trommeslagerne Geoff Dugmore og Tom Larkin. I tillegg bidro flere av de egyptiske musikerne som hadde vært med Songs From The Victorious City.

Jaz Coleman foreslo at deler av opptakene skulle gjøres i nærheten av pyramidene i Egypt. De to andre medlemmene kontret med at de kunne spille inn inne i selve pyramidene. Et vanvittig og umulig foretagende selvsagt, men via en eks-flyvertinne fra Texas med spesielle kontakter (!), fikk de faktisk tatt opp vokalen til tre spor inne i pyramiden i Giza. Her fikk medlemmene etter sigende kjørt seg, hvor paranormale begivenheter nesten fikk det til å gå over styr, spesielt for vokalist Coleman. Det hele ble filmet av Shaun Pettigrew og er å se i dokumentaren The Death And Resurrection Show

Hvorvidt det skjedde paranormale ting eller ikke skal være usagt, men at det hvilte en sær stemning over Pandemonium var det ikke tvil om. Kombinasjonen av interessen for det okkulte og ritualer, blytung tekno/industrimetal og arabiske influenser, som lå som inspirasjon gjennom hele plata, skapte et særegent uttrykk.; Pandemonium var både lett gjenkjennelig Killing Joke og samtidig forfriskende annerledes.

Albumet bestod av ti spor, med samlet spilletid på litt over timen. Låtene var gjennomgående lange, insisterende og repetitive. Samtidig var det mange detaljer og teksturer, som bidro til en lytteropplevelse av det sjeldne. Det låt aldri ensformig flatt. Dét var en felle mange av industrirockbandene hadde lett for å gå i, der musikalske nyanser ble ofret for ønsket om å slå hardt. Pandemonium slo hardere enn det meste annet som rørte seg i 1994, og det med en eleganse og med nyanser som gjorde det hele til spennende lytting. Det var flust med detaljer å fordype seg i om man ønsket det, og mulig å kun gi seg hen til det massive kjøret, om det var best for anledningen.

Musikere, lydbilde, paranormale hendelser og annet til tross, Pandemonium var først og fremst preget av de sterkeste komposisjonene Killing Joke hadde festet på plate siden Night Time tilbake i 1985. Det var fritt for uinspirerte øyeblikk, og det gjemte seg mange fengende elementer, melodilinjer og refrenger i orkanen av lyd. Tittelsporet satte stemningen med sitt blytunge, østlige drag, iblandet noen av Walkers feteste riff på mange år. Og da man hørte Youths bass buldre i bunn av lydbildet, var det enkelt å huske hvor savnet han hadde vært. I det hele tatt låt det særdeles fett av Pandemonium; tungt, åpent og med en suggererende kraft, som lokket lytteren inn i stormen.

Exorcism var et annet høydepunkt. Her var tempo og intensitet langt over i rød sone. En vanvittig vokal av Coleman bidro til det mest utrolige øyeblikket i Killing Jokes karriere. Her ble det harket og hostet i noe som minnet om en sjelelig utglidning av det ublide slaget. Hva foregikk egentlig der inne i pyramiden?

Rating: 9/10