Killing Joke – Democrazy (Big Life cd, 1996)

1) Savage Freedom; 2) Democracy; 3) Prozac People; 4) Lanterns; 5) Aeon; 6) Pilgrimage; 7) Intellect; 8) Medicine Wheel; 9) Absent Friends; 10) Another Bloody Election

Pandemonium ble en brukbar suksess, med 16. plass i UK. Singlene Millenium og Pandemonium ble også mindre hits, med henholdsvis 34. og 28. plass på de britiske listene. Turneen i etterkant av utgivelsen ble også vellykket, og Coleman, Walker og Youth bestemte seg for å følge opp med et nytt album. De fikk med seg trommeslager Geoff Dugmore, som også spilte på Pandemonium og på turneen, samt Nick Holywell-Walker på synthesizer. Democrazy ble spilt inn i hjemlandet England, nærmere bestemt i Cornwall og i Henley-on-Thames i Oxfordshire.

Democrazy ble et nytt godt album. Det var ikke på samme nivå som forgjengeren, men det var mye god musikk å nyte for dedikerte fans og generelt interesserte. Killing Joke var fortsatt lett gjenkjennelige, men denne gangen ble døra satt på gløtt, til en litt lysere verden, både i tekster, melodier og arrangementer, enn hva som hadde vært tilfelle på de to foregående platene.

Jaz Coleman var fortsatt sitt kraftfulle jeg. Han la vokalen mellom det intense bjeffet han hadde tidlig i karrieren og det syngende uttrykket han hadde på albumene på andre halvdel av åttitallet. Coleman var en nysgjerrig og intellektuell mann, med interesser i mange retninger. Han hadde alltid vært opptatt av det okkulte og rituelle, og ut av dette kom ganske sikkert hans interesse for urfolks betingelser på kloden, enten det var indianerne i Amerika eller maoriene i New Zealand. Han var etter hvert også utdannet klassisk komponist, med oppdrag rundt om i verden. Han lagde symfoniske versjoner av Pink Floyd, på albumet Us And Them (1995), og tok senere for seg både Led Zeppelin og The Doors på samme vis, med betydelig suksess.

Tekstene til Coleman på Democrazy varierte mellom krasse, tidvis slagord pregede beskrivelser av tingenes tilstand (Prozac People, tittelsporet, Another Bloody Election), til mer optimistiske, smått «åndelige» forhåpninger om en bedre fremtid (This Savage Freedom, Tanterns og Absent Friends). Tidvis nærmet han seg en form for nyreligiøsitet, eller kanskje mer presist new age-fantasier. Tekstene fungerte slett ikke verst, selv om det tidvis ble mye «telling», fremfor «showing».  Enkelte eldre fans og mer ateistisk innstilte flirte nok i skjegget, men det var oppriktig ment, og en bekreftelse på Coleman og Killing Jokes visjon og virke som et søkende band.

Musikken skrev Coleman, Walker og Youth sammen, og de hadde kommet opp med et knippe sterke låter. Youth stod for produksjonen, og ga gruppa et åpnere lydbilde denne gangen. Her var det både synthpålegg og raus bruk av akustiske gitarer. Akustiske gitarer var uvant kost på et Killing Joke album, hvor man med unntak av noen synthdominerte plater på slutten av åttitallet, var vant til Geordie Walkers brutale, hakkete og originale riff. Noe av Killing Jokes intense særpreg ble utvannet av arrangementene og lydbildet på Democrazy. Samtidig var det en forfriskende endring, og ikke lenger fra kjernen av uttrykket til gruppa enn at det var tydelig hvem som var på besøk.

Tittelsporet ble den eneste singelen fra plata. Den gikk til en beskjeden 39. plass på de britiske hitlistene. Albumet måtte nøye seg med en skuffende 71. plass. Dermed var gruppas kommersielle moment fra Pandemonium over på et blunk, og etter en liten turne gikk medlemmene hver til sitt. Det skulle gå syv år før det var nytt å høre fra Killing Joke.

Rating: 7,5/10