Killing Joke – Killing Joke (Zuma cd, 2003)

1) The Death & Resurrection Show; 2) Total Invasion; 3) Asteroid; 4) Implant; 5) Blood On Your Hands; 6) Loose Cannon; 7) You’ll Never Get to Me; 8) Seeing Red; 9) Dark Forces; 10) The House That Pain Built

Det gikk syv år før Killing Joke var klare med studioalbum nummer 11.  Geordie Walker, Youth og Jaz Coleman hadde ikke ligget på latsiden under det lange oppholdet. Alle tre hadde sysselsatt seg med andre prosjekter, som skuespillere, produsenter og annet.

«Killing Joke» ble sluppet i slutten av juli 2003, snaut 23 år etter den selvtitulerte debuten. Gruppa var innom flere titler. Både Axis Of Evil og The Death & Resurrection Show ble vurdert. De endte opp med «Killing Joke». Tittelen var både et nikk tilbake til debuten og et startskudd på en ny fase i gruppas historie.

Åpningssporet etterlot ingen tvil om hvem som var på ferde. Først satte Walker stemningen, med lett gjenkjennelige  riff, før Coleman valset inn;

Mark out the points

Build the pyre

Assemble different drummers

Light up the fire

Put on your masks

And animal skins

Illumination, illumination

Listen to the drums

Between each beat, each beat of the drum

Teksten var en markering av hvem som var tilbake, og en hyllest til gruppas røtter i det okkulte og rituelle, i en låt som var blant Killing Jokes beste. Hele albumet skulle vise seg å holde høy kvalitet, og endte opp en som et av gruppas bedre utgivelser. Plata stadfestet Killing Jokes posisjon som et av Englands beste rockband post 1980.

Da innspillingene startet i 2002 i London, var både Jaz Coleman, Geordie Walker, Youth og gamlebassist Raven – som i sin tid overtok etter Youth – på plass. Walker, Youth og Raven delte på å spille bass.

Andy Gill var engasjert som produsent. Gill var en samtidig av Killing Joke. Han hadde bakgrunn fra  punkfunk-bandet Gang Of Four, som med utgangspunkt i Leeds lagde noen sterke album i overgangen mellom sytti- og åttitallet. I likhet med Killing Joke hadde også Gang Of Four holdt det gående, dog med lengre avbrekk underveis enn Joke. Gill hadde også  produsert blant andre Red Hot Chili Peppers, Therapy?, Stranglers og The Jesus Lizard, og skulle vise seg å være et godt valg for Killing Joke.

At gruppa engasjerte Gill svar ikke spesielt overraskende. Flere var nok de som løftet på øyebrynet da det ble kjent at Dave Grohl spilte trommer. Grohl hadde blitt en stor stjerne med The Foo Fighters, men var like husket som trommeslager for Nirvana. Opprinnelig hadde Killing Joke tenkt å engasjere et knippe av sine favoritt-trommeslagere, men Grohl ønsket å spille på hele albumet. Han ville heller ikke ha betalt for jobben. Grohl var åpenbart fan av Killing Joke. Hans innsats var formidabel. Grohl hadde en egen signatur og energi. Grohl fikset det meste med bravur, enten det var tung, hard rock eller Killing Jokes patenterte tribalstuk.

«Killing Joke» var et energisk og sprekt album, som pekte tilbake til gruppas første utgivelser, uten å bli en flau kopi. Walkers særegne spill kom godt til sin rett, og man ble minnet på hvilken original og innflytelsesrik gitarist han var.

Musikken ble komponert av Walker, Youth og Andy Gill. Coleman skrev som vanlig tekstene. Gill ga Killing Joke et lydbilde som tok vare på energien i musikken, uten at det ble heseblesende eller slitsom lytting. Lyden var sterk og klar, der Killing Joke skred frem som en oljet supermaskin gjennom en ørkesløs verden.

Det var et dystert tekstunivers Coleman trakk opp, der han veltet seg i dystopiske fremtidsfantasier. Her regjerte korrupte politikere, mens bombene falt og folk henga seg til eldgamle ritualer for å finne håp. Alt mens datamanipulerte krigsmaskiner truet med å ta kontroll. Musikken stod perfekt til tekstene, der Coleman pisket det hele frem som en yppersteprest fra underetasjen. Han sang som vanlig med voldsom pondus, samtidig som han hadde utvidet paletten en smule. Han varierte fra det rått skrikende, til et demonisk ves og til noe som nærmet seg normal sang.

På høyt volum  var plata både en renselse og en oppløftende opplevelse. Noen sanger skilte seg ut i en sterk helhet. The Death & Resurrection Show er nevnt. Den påfølgende Total Invasion var ikke stort snauere – for noen riff fra Walker! You´ll Never Get To Me skilte seg ut med sitt bredt anlagte, smått pompøse popinstinkt, som ble koblet med bass ala Peter Hook.

Publikum hadde ikke glemt Killing Joke. Plata fikk jevnt over gode kritikker, og luktet på topp 40 i hjemlandet. Singelen Loose Canon snek seg inn blant de 30 mest solgte.

Rating: 8/10