Bon Iver – 22, A Million (Jagjaguwar cd, 2016)

1) 22 (OVER S∞∞N) 2:48; 2) 10 d E A T h b R E a s T; 3) 715 – CRΣΣKS; 4) 33 GOD 3:33; 5) #Strafford APTS; 6) 666 ʇ; 7) 21 MOON WATER; 8) 8 (circle); 9) ____45_____; 10) 00000 Million

At Bon Iver aka Justin Vernon var en original stemme var det liten tvil om etter de to første albumene. At han skulle komme opp med noe så elegant, fengende og samtidig kronglete som 22, A Million var likevel vanskelig å se for seg. Men så skjedde altså, og med tredjeplata leverte han noe av den beste popmusikken i det nye årtusenet.

22, A Million satt langt inne, og dukket ikke opp før fem år etter forgjengeren. Etter turneavslutning i Dublin i 2012 tok det som var blitt bandet Bon Iver en pause, og Vernon konsentrerte seg om andre prosjekter. Samtidig jobbet han til og fra med 22, A Million, med hjelp fra forskjellige musikere. Da albumet omsider dukket opp høsten 2016 var det til solid kritikermottagelse og gode listeplasseringer. At kritikerne omfavnet plata var lett å forstå, men at det store publikum til de grader skulle være med var mer overraskende. 22, A Million må ha vært noe av det mest utforskende og eksperimentelle som nådde 2. plass i UK og USA på svært lenge.

Albumet innebar en radikal fornyelse. De gitardrevne melodiene var for så vidt på god vei til å bli forlatt allerede på forgjengeren, men denne gangen tok Vernon virkelig sats ut i ukjent terreng. Sangene bar preg av å være «konstruert» og arrangert, med det meste av det som var tilgjengelig av moderne studiomuligheter. De ti sangene var unnagjort på en drøy halvtime, men Vernon hadde stappet utrolig mye inn på den korte tiden. 22, A Million var et lappeteppe, men hang imponerende godt sammen, og var heller ikke overlesset eller tilgjort. Vernons evne til å skape melodier og fengende hooks var tilstede i fullt monn, og selv om man måtte grave dypere enn tidligere for å finne frem til disse, var det en gjennomgående melodiøs åre gjennom hele plata. Stemningen var fremmedgjort, smertefull, melankolsk og samtidig hengiven. Hengiven over livet selv, etter at Vernon hadde kommet gjennom en tung periode. Vokalen var ofte prosessert, via glitch-teknikker, auto tune og annet. Tekstene var ikke åpenbart forståelige, og utgjorde mer en samling hentydninger og skisser, som pekte i en retning, og som var bevisst tilslørt; se bare hen til sangtitlene, om de ti benevnelsene i det hele tatt kan kalles noe sånt.

22, A Million var vanskelig å beskrive. En mulig overskrift var sørgelig kunstpop. Sammenligninger ble trukket til Radioheads Kid A, og den referansen hadde noe for seg. Likevel var 22, A Million et annet type beist enn Radioheads fornyelse gjennom Kid A. Der Radiohead strippet ned og forenklet seg på Kid A, var 22, A Million mer en vellykket sandkasse for lydkonstruksjoner; Vernon var ikke redd for verken mye eller lite lyd. Sangene var bygget med elektroniske instrumenter, samples (fra blant andre Mahalia Jackson, Stevie Nicks, Lonnie Holley og Sharon Van Etten), blåsere, lydeffekter og Vernons stemme i forskjellige modus. Det var vakkert, skakt og rart.

De første lyttingene var overveldende og forbløffende. Denne lytteren satt igjen med flere spørsmål enn egentlige gode musikalske opplevelser. Det var først ved å ta for seg ett og ett spor at det løsnet. Etter en «identifikasjonsprosess»  var det lettere å se helheten. Og da var det kort vei til klassikerstatus for 22, A Million. De uvante arrangementene sikret en varig lytteropplevelse, som fortsatte å være givende etter mange lyttinger.

22 (OVER S∞∞N) satte stemningen med innledende kvinnestemmer på speed, stemmefragment i loop og Vernons inderlige falsett , før gitarene falt inn. Det var gospel fra en fjern fremtid. Lytteren rakk knapt å trekke pusten før 10 d E A T h b R E a s T dunket i vei på skurrende hiphopbeat og en fengende melodi, som Vernon løfte opp og frem med prosessert, men lett gjenkjennelig røst. 715 – CRΣΣKS var kun Vernons stemme i to minutter, med forvrengt auto tune.

Etter denne trippelpunchen ble lytteren omfavnet av 33 «GOD», en tilnærmet pianoballade, og igjen med en følelse av futuristisk gospel, der rytmene etter hvert løftet sangen ut av pianorammene. #Strafford APTS var ikke mindre tiltrekkende, en nesten uutholdelig inviterende melodi og stemning, som ble reddet fra føleri gjennom en sjelden oppriktighet (i mangel av et bedre ord) i sang og arrangement.

Andre halvdel av plata fortsatte i samme terreng, med den fyllesyke folksynthpopen  i 666 ʇ, det eldste sporet på plata. «1 Moon Water og  8 Circle fortsatte i det skjønne balladesporet, og igjen måtte man gi seg over over melodistyrken som lå i dypet av sangene. 22, A Million ble avsluttet med den underlige ____45_____ – Vernon og blåsere i snodig samhandling, og helt til slutt den «rene» pianoballaden 00000 Million, som satte punktum på en nyskapende og varig plate.

Rating: 9/10