Kate Bush – The Red Shoes (EMI cd, 1993)

1) Rubberband Girl; 2) And So Is Love; 3) Eat The Music; 4) Moments Of Pleasure; 5) The Song Of Solomon; 6) Lily; 7) The Red Shoes; 8) Top Of The City; 9) Constellation Of The Heart; 10) Big Stripey Lie; 11) Why Should I Love You?; 12) You’re The One

The Sensual World nådde 28. plass i USA. Det var Bush’ beste plassering over dammen noensinne. Plata solgte godt også i hjemlandet. EMI fulgte opp med en samleboks med alle albumene hennes, sammen med to cder med vanskelig tilgjengelig materiale, fra singler, soundtracks og annet.

Kate Bush begynte på innspillingen av The Red Shoes allerede i 1990, men albumet kom ikke ut før i november 1993. De første årene på nittitallet var en vanskelig tid for Bush, med flere tragiske hendelser i nærmeste omgivelser. Det største slaget fikk hun da moren Hannah døde av kreft i 1992. Bush var svært familiekjær, og foreldrene var alltid til stede i bakgrunn da hun laget musikk i hjemmestudioet, enten det var som entusiastiske fans eller ved å bidra med praktiske ting.

Hun mistet også to samarbeidspartnere til aids-relatert sykdom. Danseren Gary Hurst døde i 1990, og hennes faste gitarist Alan Murphy ble brått syk og døde i 1989. Også den aldrende filmskaperen Michael Powell, som hun hadde fått et nært og kjært forhold til, gikk bort i denne perioden. I tillegg gikk det langvarige kjærlighetsforholdet til Del Palmer i oppløsning. Han hadde vært hennes nærmeste musikalske støttespiller gjennom hele karrieren, og de to fortsatte samarbeidet på tross av at de ikke lenger delte seng. Rollen som kjæreste skulle etter hvert fylles av hennes nye gitarist Danny McIntosh.

Innspillingen av The Red Shoes ble dermed, som vanlig, en lang og kraftkrevende affære. Tittelsangen var inspirert av filmen The Red Shoes fra 1948, som bygde på eventyret av H. C. Andersen, om danserinnen som går så alt for hardt opp i rollen sin, med fordervelse som resultat. Dét var en historie Bush kunne kjenne seg igjen; hun var vant til gi alt i lange innspillingsprosesser, der ingen detalj var for liten til å slave over.

Bush ønsket et «levende» lydbilde på The Red Shoes, og hun hadde faktisk planer om å spille konserter med materialet fra plata. Det ble likevel ikke noe av, og fansen måtte vente helt til 2014 før hun var tilbake på scenen. Som et plaster på såret lagde hun en film med seks sanger fra albumet, hvor hun spilte selv, sammen med Miranda Richardson. Filmen ble ikke spesielt vellykket, og har vært lite vist siden.

The Red Shoes endte opp som et fargerikt lappeteppe av sanger, som manglet den helheten og de konseptuelle rammene de fleste av hennes tidligere album hadde hatt. På tross av at hun ønsket et organisk, levende uttrykk, endte plata opp som en relativt moderne innspilling av sin tid. Det var på ingen måte et problem for denne anmelderen, som opplevde at sangene levde sitt liv aldeles utmerket i de lydmessige omgivelsene de ble tildelt. Kate Bush selv har imidlertid gitt uttrykk for at hun ikke var fornøyd, og det skyldes nok det lydmessige, men også sangene som sådan. Dette må åpenbart ha plaget henne, for i 2011 ga hun ut Director’s Cut, hvor syv av sangene fra The Red Shoes og fire spor fra The Sensual World ble spilt inn delvis på nytt.

Om ikke The Red Shoes var et konseptuelt hele, bestod albumet av en sterk samling låter. Dét faktum synes å ha gått mange forbi, i den lett kritiske omtalen plata ofte blir til del. Riktignok er det ikke hennes beste album, men The Red Shoes fortjener oppmerksomhet fra alle musikkinteresserte.

Åpningssporet The Rubberband Girl var første singel fra plata, med fengende og innsmigrende dansepop. Det var den første i en rekke dansevennlige sanger. Eat The Music hadde et skjær av calypso over seg, mens tittelsporet danset frem på akustisk gitar og fløyter, som sendte tankene til den britiske folkemusikken Bush var så glad.

På Constellation Of The Heart og Why Should I Love You beveget hun seg inn i amerikansk, svart popmusikk, med tydelig inspirasjon fra Prince. Sistnevnte sang var da også et samarbeid mellom de to; Prince var like stor fan av Bush som hun var av han. Etter sigende var det ikke et enkelt samarbeid, mye på grunn av at filer ble sendt frem og tilbake over Atlanteren, men resultatet var fortryllende. Inspirert Princepop med Kate Bush på vokal, hva mer kan man ønske seg?

The Red Shoes hadde også sin andel roligere låter, og det var disse som gjorde mest varig inntrykk. På And So Is Love, med Eric Clapton på gitar og Procol Harums Gary Brooker på hammond, var Bush i sitt dypeste, mest bluesy stemmeleie. Den utilslørt erotiske The King Of Salomon bygde på Salomons lovsang, og Bush var direkte i sitt krav om at det bare var hans seksualitet hun var ute etter, fremført med dypt feminin intensitet. Det var vakkert og urovekkende på samme tid.

Aller størst inntrykk gjorde balladen Memories Of Pleasure, som var en hyllest til alle hun hadde mistet. Alle tekstene ble skrevet før moren Hannah døde, men Bush sendte  en hilsen til henne likevel, gjennom morens aforisme om kjærligheten; «every old sock/need and old shoe». Memoires Of Pleasure var en typisk pianoballade, med et dryss av inspirasjon fra musikaltradisjonen, som særlig Michael Kamens strykerarrangement bidro til.

Også den avsluttende You’re The One var en ballade. Teksten kretset rundt den eneste hun vil ha, som hun ikke lenger hadde. Jeg tipper stemningen i studio var til å ta og føle på da Kate og Del Palmer jobbet med denne. Musikalsk ble det ikke spart på kruttet; her deltok Jeff Beck på gitar, nevnte Brooker på hammondorgel og ikke minst Trio Bulgarka. Trio Bulgarka var også denne gangen med på tre spor.

Rating: 8/10