Bikini Kill – Pussy Whipped (Kill Rock Stars cd, 1993)

1) Blood One; 2) Alien She; 3) Magnet; 4) Speed Heart; 5) Lil Red; 6) Tell Me So; 7) Sugar; 8) Star Bellied Boy; 9) Hamster Baby; 10) Rebel Girl; 11) Star Fish; 12) For Tammy Rae

Roit Grrrl-bevegelsen fikk stadig større oppmerksomhet, men mange av de mest sentrale aktørene, Bikini Kill inkludert, mente at media ikke forstod hva det hele dreide seg om. Den beskyldningen passet ikke så godt på den alternative musikkpressen, som stort sett omfavnet artistene, men når det gjaldt dagspresse og media forøvrig var det et sensasjonspreg over journalistikken; at gruppas medlemmer skrev «slut» og «rape» på magen var det viktigste der i gården.

Bikini Kill fanget interessen til Joan Jett, jenta som hadde startet opp som en del av The Runaways på syttitallet, og deretter fikk en suksessfull solokarriere. Jett og Kathleen Hanna hadde gjensidig beundring for hverandre. Jett skrøt av Bikini Kill og Hanna deklarerte Jett som en proto riot grrrl. Jett produserte noen singler for Bikini Kill, og Hanna bidro med låtskriving for Joan Jett.

I oktober 1993 kom Pussy Whipped ut, som regnes som gruppas første album. Pussy Whipped kunne like gjerne vært beskrevet som en EP, med sine 24 minutters spilletid. Plata inneholdt imidlertid 12 spor og var for alle gode formål et album.

Bikini Kill bestod fortsatt av Kathleen Hanna, Tobi Vail, Kathi Wilcox og Billy Karren. De fire valgte å spille inn plata i Avast Recording Company i Seattle. Avast var et ferskt studio drevet av produsent Stuart Hallerman. Hallerman hadde bakgrunn fra Seattles grungebevegelse, blant annet som lydmann for Soundgarden, og skulle gjøre det bra med studioet sitt, med klienter som Soundgarden, Screaming Trees, Supersuckers og Unwound.

Pussy Whipped fortsatte i samme spor som forgjengerne, med kontant og aggressiv punk og deklaratoriske, slagordpregede tekster. Lyrikken var fortsatt rå, delvis vulgær og på sin plass, der jentene (og en mann – på gitar) smelte tilbake på nedsettende oppførsel og nedrige kommentarer fra menn i alle samfunnslag. Det hørtes ikke ut som oppskriften på spennende musikk, men Bikini Kill tilførte de relativt bastante rammene et uimotståelig sinne og en sjelden, skranglete kraft. Gjennom å legge seg et sted mellom lo-fi og noiserock, unngikk de å bli et konservativt ekko av tidligere tiders opprørsrock. Tvert imot brukte de sine inspirasjoner til å skape sitt egne uttrykk. Takket være Kathleen Hannas vokal var de også lett gjenkjennelige. Bikini Kill hadde en lurvete sjarm, og evne til å komme opp med fengende refreng og stikk. Sangene var korte avrivninger. Dèt oppfordret til gjentatt lytting; man rakk aldri å bli lei, men ønsket heller å høre det hele en gang til. Pussy Whipped var full av herlige, knusende punklåter. Kathleen Hanna tok vokalen enda lenger ut denne gangen, med noen banshee-hyl som gikk gjennom marg og bein.

Pussy Whipped ga ingen kommersielle konsesjoner til omgivelsene, den økte oppmerksomheten til tross. Hadde gruppa tilpasset musikken en smule, og i tillegg stilt opp for media i større grad enn de gjorde, kunne Bikini Kill fort fått et større kommersielt gjennombrudd. Den tanken var de neppe innom.

Speed Heart var en av de store låtene på plata, der gitarkaoset nærmet seg Sonic Youth på en urolig dag, med en sjelden vokal av Kathi Wilcox . Hun gikk enda lenger enn Hanna i amok-vokal. Gruppa valgte å spille inn Rebel Girl en gang til, og den gjorde seg ikke bort denne gangen heller, tvert imot. Her var den tilført enda et lag gruff, og den som ikke lot seg rive med hadde neppe puls.

Pussy Whipped hadde også plass til en ballade. For Tammy Rae omhandlet gruppas venn med samme navn. Hun var en del av riot grrrl bevegelsen, som fotograf og inspirator. Hun lagde fanziner og etter hvert dokumentarfilmer. Rae interesserte seg spesielt for lesbiskes rettigheter og liv. Hun tok også fotografiet som prydet omslaget på Pussy Whipped. For Tammy Rae var en vakker, skeiv (unnskyld) liten ballade, med sval sang av Hanna, langt unna alle former for hyl og skrik.

Rating: 8/10