Yardbirds – Yardbirds aka Roger The Engineer (Columbia LP, 1966)

1) Lost Woman; 2) Over, Under, Sideways, Down; 3) The Nazz Are Blue; 4) I Can’t Make Your Way; 5) Rack My Mind; 6) Farewell; 7) Hot House Of Omagarashid; 8) Jeff’s Boogie; 9) He’s Always There; 10) Turn Into Earth; 11) What Do You Want; 12) Ever Since The World Began

 Våren 1966 fant omsider Yardbirds tid til å spille inn et fullverdig studioalbum, etter at deres langspillere så langt hadde vært et livealbum og to plater hvor singler, demoer og konsertopptak var slengt sammen. Det var lite å utsette på selve musikken på disse fplatene, men det opplevdes frustrerende i forhold til konkurrentene, som alle hadde levert klassiske studioalbum på dette tidspunktet, enten det gjaldt The Beatles, The Rolling Stones, Kinks eller Animals.

Gruppa hadde hatt planer om å spille inn et album på slutten av 1965, bestående av halvparten originallåter og halvparten coverlåter, men disse ble skrinlagt. Da de omsider gikk i studio i 1966, ble resultatet et album med kun originale komposisjoner.

Samtlige 12 spor var kreditert alle medlemmene i bandet, (Chris Dreja, Jim McCarty, Jeff Beck, Keith Relf, og  Paul Samwell-Smith), selv om låtene for det meste ble skrevet av medlemmer alene eller i fellesskap med en kollega. Produksjonen var det bassist Paul Samwell-Smith og gruppas nye manager Simon Napier-Bell som stod for. Napier-Bell kom inn etter at Yardbirds hadde kvittet seg med sin opprinnelige manager Giorgio Gomelsky. De hadde satt av en uke til innspillingene, noe de synes var voldsomt mye!

I USA kom albumet ut under tittelen Over Under Sideways Down. I UK var den selvtitulert. Så hadde det seg slik at omslaget på den engelske utgaven bestod av en karikaturtegning av teknikeren Roger Cameron. Tegningen var signert Chris Dreja. Han ga «verket» tittelen Roger The Engineer, og dermed var den alternative albumtittelen der for evig tid.

Albumet viste en gruppe i spennet mellom gamle og nye influenser. Bluesrøttene var ikke helt forlatt, samtidig som de eksperimenterte med pop, raga, psykedelia og en tidlig form for hard rock. Plata har fått kritikk for å være sprikende, det var muligens et snev av sannhet i det,  med det hindret ikke Yardbirds aka Roger The Engineer fra å være et viktig album og en klassiker. Det skyldtes både låtkvaliteten, produksjonen og ikke minst de nyskapende elementene. Samtlige 12 spor, med mulig unntak for den instrumentale Jeff’s Boogie, hadde originale, tidvis nyskapende arrangementer og fengende melodier. I tillegg hadde gruppa den formidable gitaristen Jeff Beck. Hans forhold til andre var tidvis anstrengt. Beck har aldri hatt ord på seg for å være en enkel mann å samarbeide med. Mesteparten av Becks gitararbeid gjorde han alene i studio da de andre ikke var til stede. Det hadde ikke negativ innvirkning på resultatet.

Åpningssporet Lost Woman var sprek r&b, med et fett bassriff innledningsvis, før Beck tok over showet. Den hadde en tribal rytme i bunn, som viste veien frem til den tunge bluesrocken som skulle komme et par år senere. Og for en trommeslager Jim McCarty var! Over, Under, Sideways, var en klassisk single, med fødsel i r& b og oppvekst i poprock, og selvsagt med Becks eminente gitarspill. Han spilte med kontrollert feedback gjennom hele plata. Det ga gitarspillet en grov, metallisk klang, som var nyskapende våren 1966.

The Nazz Are Blue var rå bluesrock, komponert av Beck og med en sjelden vokal fra samme mann. I Can’t Make Your Way lente Yardbirds seg mot folkrock, med anstrøk av pop ala Manfred Mann.

Rack My Mind var tilbake i r&b. Den hadde ikke verdens sterkeste melodi, men ble reddes av ensemblespillet, med en glødende Beck i front. Etter Rack My Mind gikk albumet over i et mer eksperimenterende modus. Først med music hall i Farewell, med nydelig britisk sørgmodighet – tenk regntunge søndager i London.

Hot House Of Omagararshid var ragarock, med chant, boblende lydeffekter, tribal rytmikk og igjen en inspirert Beck. He’s Always There var nærmere rocken igjen, med fuzzgitar og et arrangement som gikk Shapes Of Things To Come i næringen. Det funket fint, uten at Shapes kolossale høyder ble nådd. Turn Into Earth lente seg på stemninger av gotisk melankoli, med trist, molefonken sang og tungsindig koring.

What Do You Want var rock ala 1966, med smak av “rave-ups”, teknikken Yardbirds var så kjent for fra scenen. Ever Since The Word Began var tilbake i landskapet rundt Shapes Of Things/He’s Always There/Turn Earth, med en avmålt start, før det hele ble løftet over i moderne r&b. Jeg blir like overrasket og glad hver gang jeg hører det taktskiftet.

Reutgivelsen av albumet på cd inkluderte både mono- og stereoutgave Jeg foretrekker monoversjonen; her spretter musikken formelig ut av høyttalerne.

Rating: 9/10