Au Pairs – Playing With A Different Sex (Human LP, 1981)

1) We’re So Cool; 2) Love Song, 3) Set-Up; 4) Repetition; 5) Headache for Michelle; 6) Come Again; 7) Armagh; 8) Unfinished Business; 9) Dear John; 10) It’s Obvious

Pete Hammond (trommer) og Paul Food (gitar, sang) vokste opp i det fruktbare musikk-klimaet i Birmingham og «The Black Country», et miljø som hadde fostret blant annet mange av medlemmene i Led Zeppelin og Black Sabbath. Hammond og Food hadde spilt i diverse band, uten at det hadde kommet til særlige resultater. Det ble først sving på sakene da de kom i prat med Lesley Woods (sang, gitar). De tre begynte å spille sammen, og da de fikk med seg Jane Munro på bass var Au-Pairs et faktum høsten 1978.

Woods og Munro var selvlærte, men svært talentfulle. De to jentenes amatør-tilnærming gikk opp i en høyere enhet med de to med erfarne musikerne Hammond og Food. Hammond og Woods spesielt gjennom et særpreget gitar-samarbeid. Rytmeseksjonen med Food og Munro nøt godt av sistnevntes naturlige talent for melodiøse basslinjer. Lesley Woods var en naturlig frontkvinne, med en voldsom intensitet fra scenen. Gruppas besetning med to kvinner og to menn gjorde at Au Pairs ble satt i båsen for feminist-rock. Det skyldtes ikke kun besetningens sammensetning, men også Woods tekster. Woods gikk til angrep på kjønnsrollemønsteret i det britiske samfunnet, inkludert overgrep og urettferdighet overfor kvinner, både strukturelt og i hjemmet hos den enkelte. Hun tok også for seg andre aktuelle politiske forhold, som Nord Irland-konflikten. Woods hadde en unik tilstedeværelse, og varierte stemmebruken fra det sinte og insisterende til det såre og nære.

Au Pairs var barn av sin tid, en tid der punk gled over i post-punk, og dørene ble åpnet opp for alskens impulser og influenser. Gruppa var inspirert av band som The Slits, Gang Of Four, Young Marble Giants og The Pop Group. Disse hadde til felles en dyrking av skarp hvitmannsfunk, reggae og dub.

Au Pairs debuterte med singelen You/Domestic Departure/Kerb Crawler i September 1979. Bak et omslag der en mann tok kvelertak på en kvinne, fantes en stram, kantete postpunk, som pekte frem mot debutalbumet. Etter en ny singel i 1980 (Diet/It’s Obvious) var det klart for Playing With A Different Sex i mai 1981.

Omslaget viste to rødkledde, kvinnelige soldater i fullt sprang over en eng. Inne i omslaget lå et ark med tekstene på den ene siden og en kopi av en fertilitetstabell på den andre. Au Pairs lot det ikke være tvil om hvor de stod. Så hadde de så mye å by på av musikalsk overskudd at den rettferdige harmen de ga uttrykk for aldri ble traurig grå eller  proklamerende. De kombinerte de tunge tekstene med musikk som fengslet. Albumet inneholdt en kombinasjon av funkbaserte rockelåter og roligere spor. De funky rockerne var i flertall. Sanger som Set-Up, We’re So Cool og Come Again hadde en egen karakter, selv om de la seg tett opp til det Gang Of Four bedrev. Den dubtunge Armagh tok effektivt for seg påstandene om voldtekt og tortur av fengslede kvinner i Armagh i Nord Irland. Refrenget med «we don’t torture» ble spyttet ut av en lite overbevist Woods, som sammenlignet situasjonen til kvinnene med de  amerikanske gislene i Iran.

De rolige sangene nøt godt av Munros duppende dubinfluerte bass. Woods hadde en stemme og en tilstedeværelse som løftet materiale, enten hun var sint og aggressiv eller sår og empatisk. Aller best var hun når hun tillot seg å være sår og nær, som på Repetition og Headache For Michelle. Repetition var opprinnelig å finne på Bowies album Lodger (1979). Au Pairs gjorde seg ikke bort med sin versjon, tvert imot. Teksten om kvinnemishandleren Johnny fikk nytt innhold da den ble sunget av en kvinne. Hvor enn god Bowies original var så foretrekker jeg faktisk Au Pairs versjon. Headache For Michelle var enda bedre, med rytmikk som hadde hentet mye fra Notting Hills fruktbare kollisjon mellom britiske postpunkere og innflyttere fra Jamaica. Teksten var et klaustrofobisk og angstfylt tankespinn om narkotikamisbruk, dødsfall og overvåkingssamfunnet, som ble levert med en blanding av resignasjon og varmt, sårt sinne av Woods.

Rating: 8/10