Au Pairs – Live In Berlin (A.K.A. LP 1983)

1) Diet; 2) Headache for Michelle; 3) Dear John; 4) Love Story; 5) Set Up; 6) Inconvenience; 7) Armagh; 8) We’re So Cool; 9) Cum Again; 10) Peace of My Heart

Sense And Sensuality fikk langt mer blandet mottagelse i de britiske musikkavisene enn hva debuten gjorde. Veien fra å være det heteste nye til å bli sett på gårsdagens nyheter var latterlig kort i NME, Sounds og Melody Maker. Da Sense Ands Sensuality kom ut hadde de forfengelige journalistene kastet seg over The New Romantics. Det var glam, mote og hedonisme som ble dyrket, og da ble vanskelig for feministisk postpunk ala Slits, Raincoats og Au Pairs. Nå var det ABC, Spandau Ballett, Visage og Duran Duran som var den nye vinen, for en stakket stund. Omslag med hårete armhuler var ikke lenger så stilig.

Sense And Sensuality solgte dårlige enn debuten. Denne gangen måtte de nøye seg med en 79. plass i hjemlandet. De forsøkte imidlertid å gå videre, selv om bassist Jane Munro ga seg i 1983. Hun ble erstattet av Nick O’Connor, Jayne Morris, Graeme Hamilton og Cara Tivey. Den nye og utvidede besetningen skulle ha spilt inn et nytt album i 1983, med Steve Lillywhite som produsent. Det ble det ikke noe av. Gruppa gikk i oppløsning før de kom så langt som til å gå i studio. Bransjens fortsatt omfattende kvinnediskriminering ble angitt som en vesentlig årsak. Manglende suksess bidro nok heller ikke.

Lesley Woods utdannet seg til jurist og praktiserer fortsatt i London. Hun er opptatt av immigrasjonsspørsmål, ikke uventet med tanke på hennes politiske ståsted i unge år.

I 1983 kom det ut et konsertalbum med Au Pairs, et album som ble en grei avrunding av gruppas platekarriere. Opptakene var hentet fra en kvinnefestival i Berlin i 1982, og er et verdifullt dokument over den opprinnelige kvartetten fra scenen. De fire dro gjennom sanger fra de to albumene. I tillegg gjorde de en versjon av Janis Joplins Piece Of My Heart, titulert Peace Of My Heart på omslaget.

Live In Berlin viste frem et solid liveband, som klarte å holde liv og dynamikk i de skarpe, knappe sangene. Lesley Woods sang godt også fra scenen, og var bandets naturlige midtpunkt og energisenter. Jane Munroes bass var også sentral. Hennes samspill med den formidable trommeslageren Pete Hammond var en sann svir å lytte til. Munroes tunge, duppende basstoner lå langt fremme i lydbildet, og gjorde gruppas inspirasjon fra dub tydelig.

Med unntak av en litt tyngre dub-vibb holdt Au Pairs seg ganske tett på studioversjonene. I tråd med datidens postpunk-estetikk var det ikke mye rom for improvisasjon og solospill. Her ble det holdt tett og kontant. Den overraskende versjonen av Janis Joplins traver Piece Of My Heart rundet av plata. Den viste Au Pairs begrensninger. Gruppa hadde ikke det avgjørende rootsy gynget inne, noe som var helt nødvending for å få den type musikk til å svinge, intens vokalinnsats fra Lesley Woods til tross.

Rating: 7/10