Beachwood Sparks – Beachwood Sparks (Sub Pop cd, 2000)

1) Desert Skies; 2) Ballad Of Never Rider; 3) Silver Morning After; 4) Singing Butterfly; 5) Sister Rose; 6) This Is What It Feels Like; 7) Canyon Ride; 8) The Reminder; 9) The Calming Seas; 10) New Country; 11) Something I Don’t Recognize; 12) Old Sea Miner; 13) See, Oh Three; 14) Sleeping Butterfly

I likhet med mange andre musikere, fikk Brent Rademaker og Chris Gunst nok av forsøkene på blåse hørselen av seg selv og publikum etter som de ble «voksne». Etter en brukbar karriere i Further, som ga ut fire album på første halvdel av nittitallet med en uvøren miks av støyrock og indierock, etablerte de Beachwood Sparks på forsommeren 1997. Navnet ble hentet fra to gater i Rademakers nabolag, og kombinasjonen av Beachwood Street og Sparks Street traff på forbløffende vis gruppas musikalske visjon. Etter en single på salige Greg Shaws plateselskap Bomp!, fikk de kontrakt med Sub Pop. Sub Pop hadde slått seg opp på den da avdøde grungebølgen, og var i ferd med å fornye stallen. Beachwood Spark var et fornuftig tillegg til artistkatalogen deres.

Beachwood Sparks utesket en smart form for cosmic countryrock og folkrock, med dråper av psykedelia og softrock. The Byrds, Buffalo Springfield, Grateful Dead (cirka 1970) og The Flying Burrito Brothers var tydelige inspirasjonskilder for gruppas solbrente, sløye countryrock. Det var også mulig å høre det tidlige syttitallets singer/songwriters, da slitesterke sanger flommet ut fra Laurel Canyon, fra Joni Mitchell, Neil Young og andre. Det luktet solfylt California av musikken. Det eneste gruppa synes å ha tatt til seg av moderne influenser var en viss likhet med Elephant 6 – kollektivet, med band som The Apples In Stereo, The Essex Green, Olivia Tremor Control og Neutral Milk Hotel. Så hadde da også dette kollektivet stor sans for seksti- og syttitallets amerikanske musikk.

Sangene ble fremført med et organisk, tilbakeskuende lydbilde, med akustiske gitarer, piano, steel gitar, munnspill, forsiktig komp og Gunsts tilbakelente, feminine røst. Produsent Michael Deming hadde jobbet med blant andre Scud Mountain Boys og Pernice Brothers, begge grupper som lå pent plassert i det utvidede americana-begrepet. Beachwood Spark var likevel noe mer enn nok et band i den store bagen. De lå nærmere Gram Parsons visjon om cosmic country enn mange av de andre i americanasjangeren, som gjerne blandet både punk og honky tonk i miksen. Ingen av disse ingrediensene var å høre i Beachwood Sparks’ musikk.

Det var et knippe erfarne musikere som utgjorde Beachwood Sparks, og sammen med produsent Deming leverte de et gjennomarbeidet album, som stod seg godt både hva gjaldt låtskriving, arrangementer og lydbilde. De evnet å skrive fengende, dog sjangerdefinerte, sanger og det låt deilig sløyt og harmonisk. Det tok tid å vende seg til den sære, lyse vokalen, men selv om Gunst ikke var en vokalist av ypperste klasse, hadde han sjarm, og fikk nødvendig harmonihjelp til å bære låtene. Plata inneholdt et knippe moderne klassiskere (Silver Morning After, Desert Skies, Canyon Ride), men hadde også noen mer anonyme spor. Plata tapte seg litt mot slutten, og hadde hatt godt av å bli trimmet ned et par sanger, selv om spilletiden var på kun 41 minutter.

Rating: 7,5/10