Enslaved – Ruun (Candlelight cd, 2006)

1) Entroper; 2) Path to Vanir, 3) Fusion of Sense and Earth; 4) Ruun; 5) Tides of Chaos; 6) Essence; 7) Api-vat; 8) Heir to the Cosmic Seed

Enslaved gikk som en klokke gjennom 00-tallet, med nye album i 2000, 2001, 2003, 2004, 2006, 2008 og 2010. Til tross for høy aktivitet og hyppige utgivelser, var gruppa vaskinert mot å lage svake album. De holdt en imponerende høy kvalitet i alt de gjorde, og ble etter hvert et stort navn i metalverden. Hadde de andre konkurrenter enn Motorpsycho og Ulver om å være Norges beste band? Neppe.

Etter at Enslaved returnerte til Pytten og Grieghallen for Momensium (2001), Below The Lights (2003) og Isa (2004), var det tid for miljøskifte igjen. De tok turen over fjellet, til Amper Tone Studios i Oslo, hvor de spilte inn nytt materiale i januar 2006. De fikk hjelp av tekniker Johnny Skalleberg. Skalleberg var en kjent figur fra Oslos rockemiljø, og var blant annet gitarist i Michael Krohns Easy Riders. Som tekniker hadde han jobbet med Backstreet Girls, Dum Dum Boys og The Cumshots. Vokalen ble spilt inn Bergens Earshot Studios, med Enslaveds tangentmann Herbrand Larsen som tekniker. Selve produksjonen stod Enslaved for selv.

Bortsett fra skifte av omgivelser var mye ved det samme. Den nye besetingen fra Isa holdt sammen. Ivar Bjørnson skrev fortsatt all musikken, og det aller meste av tekstene. Omslaget fortsatte i samme «viking-stil» som tidligere, både på forsidebildet og i heftet som fulgte med cden. I heftet var de fem medlemmene avbildet flytende i vannet, med død manns blikk.

Tekstene fulgte opp de dystre bildene, kretsende om død, gjenoppstandelse og forskjellige former for åndelig søken, gjerne med naturen som peilepunkt. Teksterne hadde fjernet seg litt fra det eksplisitt norønne, men hadde fortsatt en teint av det nordisk forgange. Tekstene stod som vanlig godt til både vokal og musikk.

Ruun var ikke langt unna Isa i form og uttrykk. Lydbildet var mye det samme, skifte av studio til tross. Enslaved låt fortsatt både tunge og aggressive, elegante og forseggjorte. Ruun var en smule, om ikke enklere, så i hvert fall mer rett på sak enn forgjengeren. Ruun fortsatte likevel avmattingen av den groveste black metal-inspirasjonen, som hadde blitt spesielt tydelig på Isa, selv om Enslaved fortsatt slo hardt fra seg. Gruppa benyttet seg fortsatt av kombinasjonen av Kjellsons grove vokal og Larsens rene røst. Denne gangen var faktiske Kjellson mest synlig og hørbar. Låtene varte mellom fire og snaue syv minutter. Det var fortsatt plass til odde tidsignaturer og temposkift, men det var mindre av den direkte prog-påvirkningen denne gangen.

De første gjennomlyttingene ga for første gang en følelse av «nok ett» album fra Enslaved. Ruun hadde ikke de ekstraordinære hakene å feste lytterens interesse på, i form av fornyelse og ekspansjon. På Ruun virket det som om Enslaved gikk for en konsentrasjon om låter som låter; komponert, spilt, sunget og produsert til perfeksjon. Manglen på nye elementer gjorde albumet en smule forutsigbart, og tidvis vel gjenkjennelig. Dyplytting avdekket likevel et solid låtmateriale, som gjorde lyttingen mer interessant med tiden. Likevel har ikke Ruun fått like mye spilletid hos undertegnende som mange av de andre albumene fra gruppa. Når Ruun plukkes frem, blir det helst for å høre enkeltspor, der den riffskeive og uendelig fete Api-vat er en gjenganger, sammen med rocktunge Path To Vanir, og ikke minst tittelsporet, det største høydepunktet på plata. Tittelsporet hadde noe av den innebygde spenningen fra Isa og Below The Lights i seg, med temposkift og ulike stemninger knadd inn i, uten at den buldrende metalen forsvant av syne.

Rating: 7,5/10