Heldon – Allez-Téia (Disjuncta LP, 1975)

1) In the Wake of King Fripp; 2) Aphanisis; 3) Omar Diop Blondin; 4) Moebius; 5) Fluence a. Continuum mobile/b. Disjonction inclusive; 6) St-Mikael Samstag am Abends; 7) Michel Ettori

Det var aldri tvil om at Heldon var Richard Pinhas prosjekt og visjon, selv om han benyttet seg av flere flinke musikere på platene. På Alles-Téia og påfølgende Third (It’s Always Rock And Roll) var Georges Grunblatt den viktigste samarbeidspartneren. Han trakterte mellotron, gitar og synthesizer, i tillegg til å bidra til komponeringen. Han og Pinhas spilte samme type instrumenter på Allez-Téia. Pinhas stod i tillegg oppført med «tapes», noe som sannsynligvis betød at han tok seg av tapeloops, som dominerte deler av plata. I tillegg bidro gitaristene Alain Bellaïch og Alain Renaud på hvert sitt spor på Allez-Téia.

Etter Third forsvant Grunblatt ut av den franske undergrunnscenen, før han dukket opp igjen i 1980, med det fine soloalbumet K-Priss, der han hadde med seg nettopp Richard Pinhas. K-Priss hører med om man vil ha det fulle Heldon- bildet. Det samme gjør albumet Adonia (1978), med trioen Ose, der Pinhas var et sentralt medlem.

Richard Pinhas gjorde ingen forsøk på å skjule inspirasjonskildene sine. Tvert imot må det sies; Låtene hadde titler som In The Wake Of King Fripp, Moebius, Michel Ettori og Fluence. Fluence var navnet på Pascal Comelades’ prosjekt, der Pinhas bidro med gitar, og som ga ut et selvtitulert album i 1975.

Pinhas venstreradikalisme var synlig også denne gangen. På debuten var det en catalansk anarkist som ble hyllet. Denne gangen var det Omar Blondin Diop, en afrikansk Marxist-Leninist, som døde i fengsel i Senegal i 1973.

Allez-Téia var helt instrumentalt, og hadde fellestrekk med Electronique Guierilla, selv om det også var forskjeller. Mesteparten av Allez-Téia var mer tilbakelent enn debuten, med en svevende, melankolsk og dypt europeisk stemning; en kontinental «gammel» smak av ånd og tanke, så langt unna rock-som-rock det var mulig å komme. Plata var, med to unntak, dominert av moog og synth i lumre tapeloops, dandert med gitarer. Dèt var mye av oppskriften også på debuten, men denne gangen var det hele mykere og smulere. In The Wake Of King Fripp hentet nemlig ikke inspirasjon fra King Crimson, men som forgjengeren, fra Fripps samarbeid med Brian Eno på No Pussyfooting. Det betød tilnærmet ambiente lydlandskap, som fløt avgårde på skjelvende moog og dronende gitartoner. King Fripp ble en ytterst melodiøs hyllest til del. Musikken var sjeldent hypnotisk, melodiøs og tltrekkende. Den eneste «feilen» med åpningssporet var at det varte kun seks minutter. Lamentet over Omar Diop Blondin var mer klagende i tonen, naturlig nok, med en skarp, gråtende gitartone over en enkel bassfigur. Det var smakfullt gjort, og selv om tankene også her gikk til den stramme engelskmannen Robert, hadde uttrykket tilstrekkelig egenart og karakter til å stå på egne bein.

Moebius var det første av tre spor der Pinhas vendte blikket bort fra øyriket i vest og over mot kontinentet, nærmere bestemt Vest-Tyskland. Moebius, det lange hovedsporet Fluence, og St-Mikael Samstag am Abends, stod alle i gjeld til Cluster, Tangerine Dream (dog mest i ånd), Klaus Schulze og andre germanske romfarere. Her var stemningen forsiktig nevrotisk, og ikke så klangmyk, selv om det aldri ble mer enn mildt knurrende, langt der ute fra rommet. Fluence var særlig imponerende, med en knugende stemming av vakker uro; tiltrekkende, men utenfor det fattbare.

De to akustiske gitarøvelsene Aphanisis og Mchel Ettori var unike perler i Heldon-universet. Her mikset Pinhas American Primitive med sør-europeisk sødme, med en melankolsk bittersøt melodiøsitet som en John Fahey sjelden tillot seg. Det var uimotståelig i sin oppriktighet, og det var synd Pinhas ikke forsket videre langs dette sporet.

Rating: 8/10