Beachwood Sparks – The Tarnished Gold (Sub Pop cd, 2012)

1) Forget The Song; 2) Sparks Fly Again; 3) Mollusk; 4) Tarnished Gold; 5) Water From The Well; 6) Talk About Lonesome; 7) Leave That Light On; 8) Nature’s Light; 9) No Queremos Oro; 10) Earl Jean; 11) Alone Together; 12) The Orange Grass Special; 13) Goodbye

Once We Were Trees ble fulgt opp med EP’en Make the Cowboy Robots Cry. Med seks spor og samlet spilletid på 28 minutter var det vel strengt en mini-LP. Musikken lå i strak linje fra de to foregående platene,  med en litt større helning mot Californias singer-songwritere på det tidlige syttitallet.

Etter Make The Cowboy Robots Cry var det slutt. Medlemmene gikk videre, delvis sammen og delvis hver for seg. Flere av dem spilte sammen i The Tyde, som hadde tyvstartet med et album i 2001, og skulle slippe album i 2003 og 2006, før et comeback i 2016. Søsknene Rademaker (Darren, Ann Do og Brent) var sentrale i The Tyde, og både Chris Gunst og Dave Scher var innom bandet i den første perioden. Dave Scher og Jimi Hey stiftet All Night Radio, som ga ut et album i 2004. Chris Gunst og Jen Cohen fra The Aisler Set gikk sammen i Mystic Chords of Memory, som også ga ut et album i 2004. Brent Rademakers Frausdots, med blant andre vokalist Michelle Loiselle ga også ut et album det året.

Beachwood Sparks tok opp tråden igjen i 2008, da de var med på å feire Sub Pops 20 års jubileum.Det ble imidlertid 2012 før det var klart for et nytt album. På The Tarnished Gold bestod gruppa av Chris Gunst, Brent Rademaker, Farmer Dave Scher og Aaron Sperske. De hadde med seg flere prominente gjester, blant andre Neal Casal, Ariel Pink og Darren Rademaker. Thom Monahan produserte, som han gjorde det på Once We Were Trees.

Omslaget på The Tarnished Gold var enkelt, med gruppenavnet og albumtittel i henholdsvis hvit og gull på svart bakgrunn, som igjen hvilte i myk off white. Det var en lang vei fra det fargerike omslaget på debuten og det intenst grønne ditto på oppfølgeren. Omslaget varslet da også en viss vridning av det musikalske innholdet. The Tarnished Gold var mindre psykedelisk og mer rendyrket akustisk. Countryrocken var mer eller skiftet ut med Laurel Canyon cirka 1971. Det var også en dose softrock i miksen. Og det låt himmelsk.

The Tarnished Gold var like ute av tiden som forgjengerne, men var aktuell som bare det i kraft av sin melodiøsitet og evne til å fange lytteren. Plata var en dyne av vellyd, melankolsk og løs samtidig, uten at det ble for bløtt eller trivielt. Beachwood Sparks hadde kommet opp med sin beste samling komposisjoner, de sang bedre enn tidligere – for noen harmonier! – og lydbildet var mer tidløst, et lydbilde som tidligere hadde ligget tett opp til cosmic country rock ala The Byrds. Vel var preget fra Laurel Canyon hjertelig tilstede, men uttrykket var mer tidløst okke som. The Tarnished Gold var California, sol, late dager og god stemming. Bildene inne i omslaget viste en gjeng langhårede, delvis skjeggete menn i sin beste alder, i studio og rundt kafebordet, med gitarene med seg.

The Tarnished Gold var Beachwood Sparks beste album, og hadde flere uforglemmelige sanger. Aller best var Earl Jean, viss komposisjon, vokalharmonier og arrangement var et stort sprang for gruppa. Noe slik hadde de knapt vært i nærheten av før. Her ble Eagles, C, N & Y og Poco mikset til uante høyder. Mollusk var ikke stort dårligere, med harmonier som løftet det hele over det meste av hva de hadde gjort før. Det vakre tittelsporet sendte tankene til Neil Young cirka Comes A Time. Og slik kunne man i grunn fortsatt. Det var ingen sanger det var behov for å hoppe over på The Tarnished Gold, med et lite unntak for No Queremos Oro, en forglemmelig mariachi-variant.

Rating: 8/10