Heldon – Agneta Nilsson (Disjuncta LP, 1976)

1) Perspective I (Ou comment procède le nihilisme actif); 2) Perspective II; 3) Perspective III (Baader – Meinhof Blues); 4) Intermède: Bassong; 5) Perspective IV

I motsetning til forgjengeren var det ikke Pinhas venninne Agneta Nilsson som hadde ansvaret for omslaget denne gangen, men hun fikk til gjengjeld Heldons fjerde album oppkalt etter seg. «Agneta Nilsson» ble Heldons siste album på Disjuncta, Pinhas’ hjemmesnekrede plateselskap. Han fikk kontrakt med det Parisbaserte plateselskapet Cobra, som skulle gi ut to album med Heldon, i tillegg til Pinhas solodebut, Rhizosphere.

«Agneta Nilsson» var Heldons minst tilgjengelige album så langt, og et av de mest omdiskuterte slippene fra gruppa. Plata var en «game of two halfes», med fire spor på side en og èn lang utblåsning som dekket hele side to. Også på Heldon Third hadde Pinhas forsket på sidelange stykker. Og i likhet med på forgjengerens Doctor Bloodmoney, pekte Perspective IV fremover mot de tre neste Heldon-albumene.

Før lytteren kom til Perspective IV var det imidlertid en hel plateside å ta til seg. Albumet åpnet med Perspective I, med undertittelen Ou comment procède le nihilisme actif, som betød noe sånt som «eller hvordan fungerer aktiv nihilisme». Med andre ord å ta et aktivt filosofisk standpunkt til at eksistensen var uten mening. Det må sies at Pinhas satte gode toner til utsagnet, med ti minutter iskalde moog- og synthloops, med en industriell, stiv tilnærming; harde, glassklare toner av manglende mening med livet, og inspirasjon fra Cluster cirka 1971.

Perpective II var kun tre minutter lang, og lysere i tilnærmingen, men fortsatt strengt minimalistisk. Perspective III, som var en blues tilegnet Baader Meinhof, holdt seg til det harske, melodifiendtlige draget fra åpningen. Her var det ikke snev av den flytende, melodiøse skjønnheten fra tidligere stykker. De vakre gitartonene Pinhas kunne hente frem ved behov var erstattet av hans skarpeste, mest grinete tone. Noe annet var det vel heller ingen grunn til i en hyllest til de feige terroristene Andreas Baader, Ulrike Meinhoff og Gudrun Ensslin. Selv en beinhard venstreradikal som Pinhas må skjønt at hyllesten ikke kunne lyde som en dans i blomstereng.

De tre første sporene viste få nye sider ved Heldon, og var mer en konsentrasjon enn en fornyelse, og en endestasjon for Pinhas dyrking av elektroniske loops. Det var slett ikke mislykket denne gangen heller, men var vanskelig å ta helt til hjertet.

Det eneste melodiøse innslaget på side en var den drømmende ambiente Bassong, som var nettopp en bass i samspill med to gitarer, der Pinhas hadde med seg gitarist Michel Ettori Fra Weidorje, som også hadde komponert stykket, og bassist Gerard Provost fra Zao.

På sidelange Perspective IV hadde Pinhas med seg Patrick Gauthier (minimoog), Alain Bellaïche (bass) og Coco Russel (trommer). Låten var dedikert til Gauthier. Perspective IV kom i tre deler, der tittelsporet åpnet med rumlende spaceskurr og Fripp/Eno dyrking, før hele bandet rullet inn, og Heldon nærmet seg rock som rock, med intenst arbeid fra trommeslager Russel, før det var bråstopp etter 21 minutter. Perspective IV oppsummerte Heldon sitt virke så langt, samtidig som det la grunnlag for det som skulle komme.

Rating: 7/10