The Flaming Lips – Oh My Gawd!!! (Restless Records LP, 1987)

1) Everything’s Explodin’; 2) One Million Billionth Of A Millisecond On; 3) Maximum Dream For Evil Knievel; 4) Can’t Exist; 5) Ode To C.C. (Part 1); 6) The Ceiling Is Bendin’; 7) Prescription – Love; 8) Thanks To You; 9) Can’t Stop The Spring; 10) Ode To C.C. (Part 2); 11) Love Yer Brain

12 måneder etter debuten var The Flaming Lips klare med album nummer to. Besetningen var den samme som sist. De tre medlemmene komponerte musikken sammen. Bak et skrudd omslag, med tegning av en hodeskalle med hoggtenner badet i diverse «psykedeliske» motiver, befant det seg et album med mye av samme uttrykket som  debuten, samtidig som Oh My Gawd!!! var et lite knepp bedre.

Om My Gawd!!! var mer ekstrem og psykedelisk enn tidligere forsøk, og var preget av en nervøs, kaotisk acidstemning; «fried» kaller amerikanerne det. Plata var full av påfunn og eksotiske innslag, enten det dreide seg om samples av stemmer og lyd, opptak spilt baklengs eller surrealistiske tekster. Mest akutt ble det hele på Ode To C.C. (Part 1), en etter sigende ektefølt hyllest til C.C. DeVille, vokalist i det håpløse hårmetalbandet Poison, hvor The Flaming Lips lot det stå til med baklengsopptak og vrengte stemmer, som fikk selv erfarne avanthoder til å rope på mamma.

Plata bar preg av uhemmet, ungdommelig og fandenivoldsk eksperimentvilje. The Flaming Lips hadde både humør og humor, og talent for å komponere fengende sanger, vrien innpakning til tross. Som sist var materialet for ujevnt til at Oh My Gawd!!! kunne anbefales helhjertet, men jeg ville definitivt ikke vært den for uten. På sitt beste var albumet psykedelisk gitarrock av godt merke.

Etter en innledning med en snutt fra The Beatles/Lennons Revolution 9 («Take this, brother. May it serve you well”), var det klart for Everything’s Explodin’, som var typisk amerikansk gitarrock ala 1987, med driv og solid løft i refrenget. Coyne sang med mer gruff i røsten enn han skulle gjøre på senere plater. Om melodien var temmelig rett frem, var teksten lenger ute på jordet, der kjemiske stimulanser åpenbart hadde snudd hjernen til Coyne opp ned. Deretter fulgte platas største høydepunkt, ni minutter lange One Million Billionth Of A Millisecond On, en psykedelisk ballade fremført som støyrock. Den la seg pent i linjen etter Jesus Shootin’ Heroin fra debuten, men var hakket sterkere. Maximum Dream For Evil Knievel var kaotisk sakte-rask, infernalsk og skitten rock som knirket og hektet. Hadde resten av Oh My Gawd!!! holdt samme nivå som de tre første sporene, hadde gruppa vært på sporet av en klassiker. Dessverre ble kvaliteten mer ujevn i det videre, selv om det fortsatt var ting å hente.

The Ceiling Is Bendin’ startet i det kaotiske hjørnet, men skled over i psykedeliske drømmerier og akustisk pop. Det var i det hele tatt mange ideer og vendinger underveis på plata. Gruppa nølte ikke med å kaste ideer i kompotten på løpende bånd, gode eller mindre gode.

Can’t Exist var akustisk poprock, med smak av singer-songwriter, og anslag av Bob Mould i et rolig Husker Du – hjørne, uten at melodien var på samme nivå som Bob hadde for vane å riste ut av ermet. Thank You hadde noe av det samme, men var heller ikke mer enn gjennomsnittlig, selv om Richard English klarte seg greit i en sjelden rolle som vokalist.

Den lange, instrumentale utblåsningen på starten av Prescription – Love ledet over i en kjedelig rockelåt. Can’t Stop The Spring hadde de samme manglene i det melodiske, selv om innslagene av lydkollasj skapte en viss spenning.

Etter avmattingen utover albumet, ble helheten reddet i land med den lange balladen Love Yer Brain, som brøyt ut i slåsskamp med et piano de siste minuttene. Inspirasjonen fra John Lennon skinte gjennom i avantgardistiske tilbøyeligheter, produksjon og melodiføring.

Rating: 7/10