Bee Gees – To Whom It May Concern (Polydor LP, 1972)

 1) Run To Me; 2) We Lost The Road; 3) Never Been Alone; 4) Paper Mache, Cabbages & Kings; 5) I Can Bring Love; 6) I Held A Party; 7) Please Don’t Turn Out The Lights; 8) Sea Of Smiling Faces; 9) Bad Bad Dreams; 10) You Know It’s For You; 11) Alive; 12) Road To Alaska; 13) Sweet Song Of Summer

 Bee Gees var kjappe med å følge opp How Can You Mend A Broken Hearts suksess og neste single, My World, nådde 16. plass i USA. Deretter ga de ut Run To Me, som skaffet gruppa en topp ti plassering i UK, den første skikkelige listeplasseringen i hjemlandet på noen år.

Brødrene valgte også å kjøre på med et nytt album ganske raskt. Det hadde kanskje vært på sin plass med en liten pause?

To Whom It May Concern kom til da Bee Gees stod ved et veiskille. Albumet ble det siste de spilte inn i det faste studioet i London. Deretter flyttet de tre til USA og spilte inn platene sine der. Det var også siste platen hvor de samarbeidet med arrangør og dirigent Bill Shepard, som hadde hatt viktige bidrag helt siden 1967.

To Whom It May Concern var mindre orkestert enn tidligere plater og inneholdt låter som utforsket hittil ukjent terreng for brødrene. Albumet inneholdt låter som var hentet fra forskjellige steder. Noen var overliggere fra tidligere innspillinger, andre var ting brødrene hadde jobbet med hver for seg og en del var et resultat av nye innspillinger. Bee Gees var utvilsomt på søk etter både sin identitet og sitt publikum i 1972. For hvem var egentlig deres publikum? Tittelen henspeilte i følge Maurice Gibb på dette spørsmålet. Etter noen år på slutten av sekstitallet med solide salgstall for både singler og album, hadde gruppa henfalt til en og annen hitsingel, som ofte var vanskelig å følge opp, og albumsalget var stort sett langt under forventningene.

Selv om To Whom It May Concern ikke holdt samme kvalitet som de beste av forgjengerne, var det fortsatt flere gode låter å finne på plata. Albumet var mer minimalistisk i arrangementene. Det gjorde uttrykket mindre pretensiøst, noe som kledde brødrene i deres søken etter nye veier og løsninger.

Letingen etter nye musikalske uttrykk til tross, det var fortsatt flere store ballader å finne.  Noen av disse ble anonyme, men flere holdt høy kvalitet. Ellers prøvde de seg på glamrock, en form for boogierock, country/folkrock, en psykedelisk ballade og noe som ikke helt lot seg plassere. Alt var slett ikke vellykket, men det var heller ingen katastrofale blundere.

Den fem minutter lange Paper Mache, Cabbages & Kings var det «ubestemmelige» bidraget. Den kunne kanskje best beskrives som urbritisk og psykedelisk music hall, dyppet i Bee Geespop; svært sjarmerende faktisk. Den snodige avslutningslåten Sweet Song Of Summer skilte seg også ut. Det var en moogtung, dyster ballade, som strakk tentaklene i retning av progressiv pop og var en oppdatering av gruppas kunstpop fra slutten av sekstitallet. Bee Gees enorme vokale ressurser satte sitt preg på denne, med skjebnetung koring av gregoriansk karakter.

Av det mer tradisjonelle materialet skilte singelen Run To Me seg ut, som riktignok hadde  en svært sentimental tekst og melodi, men med en hekt og kraft som sendte den til hjertet hos lytteren. Samme kan sies om I Can Bring Love, en vakker ballade med skjønnsang av Barry Gibb og sobert orkesterarrangement. Andre høydepunkt var den pompøse balladen Alive og Robin Gibbs typiske Never Been Alone.

Forsøkene på glam (Bad Bad Dreams) og boogie (Road To Alaska) var mindre vellykket, der de maste i vei uten melodisk fotfeste. Begge endte opp som sjangerøvelser uten stor verdi.

En del sterke sanger, noen anonyme ballader og eksperimenter med både god og dårlig kvalitet, ga i sum gruppas svakeste album så langt, men direkte dårlig var det ikke, og den dedikerte tilhenger vil finne ting å hente også på To Whom It May Concern.

Rating: 6,5/10