Dissection – Reinkaos (Black Horizon cd, 2006)

1) Nexion 218; 2) Beyond the Horizon; 3) Starless Aeon; 4) Black Dragon; 5) Dark Mother Divine; 6) Xeper-i-Set; 7) Chaosophia; 8) God of Forbidden Light; 9) Reinkaos; 10) Internal Fire; 11) Maha Kali

Dissection fikk en brå slutt da Jon Nödtveidt ble dømt til en lang fengselsstraff for medvirkning til drap. Han sonet fra 1997 til 2004. Da han slapp ut var han raskt i gang med musikk igjen, fortsatt under Dissection-navnet.

Det var knyttet spenning til hva han skulle komme opp med etter pausen, som oppstod på grunn av så spesielle omstendigheter. Det hele ble ikke mindre forunderlig da han tok livet sitt noen få måneder etter utgivelsen av Reinkaos, i noe som tilsynelatende var et satanisk ritual. Det var en tragisk utgang på et liv som inneholdt skjebnesvangre handlinger med ubotelige konsekvenser, for både han selv og andre. For den enkelte lytter blir det et vanskelig valg om man i det hele tatt skal bruke tid på en kunstner som er dømt for å bidratt til et annet menneskes død.

Jon Nödtveidt forsøkte ikke å kopiere The Somberlain og Storm Of The Light’s Bane. Han hadde funnet en annen vei videre, og Reinkaos ble et annet beist enn forgjengerne. Han hadde samlet en ny besetning. På Reinkaos bestod Dissection av mannen selv på gitar og vokal, Set Teitan på gitar og kor og Tomas Asklund på trommer. Brice Leclercq spilte bass, men var oppført som gjestemusiker. Davide Torato alias Set Teitan var gitarist i det italienske industrielle black metal bandet Aborym fra 1997 til 2005, og hadde bosatt seg i Sverige. Thomas Asklund hadde vært innom Dark Funeral på slutten av nittitallet. Etter Dissections oppløsning ble han med i Gorgoroth. Brice Leclercq hadde spilt i det gresk-svenske bandet Nightrage.

Selv om Reinkaos hadde et annet musikalsk uttrykk, hadde tekstene rette linjer tilbake til de tidligere platenes sataniske innhold. Tekstene var sterkt preget av Nödtveidts dyrking av det okkulte. Han var med i den marginale sekten The Misanthropic Luciferian Order, og benyttet seg etter sigende av okkulte formularer i tekstene, og okkult musikkteori under komponeringen. I denne miksen blandet han inn avansert forskning (!) på strengeteori og annet. I sannhet «an unholy mess”.

Hvordan det faktisk hørtes ut var uansett det viktigste, og etter den første overraskelsen, noen vil si sjokket, var det ikke tvil om at Dissection hadde levert et nytt godt album. Black metal var mer eller mindre forlatt, til fordel for en blanding av hard rock, heavy metal ala Iron Maiden og den gøteborgske utgaven av death metal, med fokus på melodier og fengende riff. Tankene gikk særlig til In Flames og Edge Of Sanity. Med andre ord musikken som var i skuddet på åttitallet (hard rock, heavy) og første halvdel av nittitallet (death metal); Nödtveidt hadde brukt tiden bak murene til alt annet enn å dyrke trendene rundt årtusenskiftet. Han hadde vært isolert fra musikkverdenen i åtte år, og tok på et vis tak der han ga seg, i 1997. Reinkaos var dermed lykkelig forskånet for influenser fra metalcore og nu metal. Dissection hadde evnen til å klemme ut skamløst fengende og rifftunge anthems, som samtidig hadde ekstrem metal-DNAet i behold. Reinkaos oppleves ektefølt.

Plata ble dømt nord og ned av mange fans, som så på Reinkaos som et svik og et kommersielt sammenbrudd. Det var en drøy og ufortjent dom, på en plate som raskt vokste seg sterk. Det låt en smule skuffende ved første lytt, men etter som man vendte seg til nye Dissection og forstod hva de ville oppnå, var Reinkaos et album verdt å bruke tid på. Samtidig var det ikke til å nekte at det grensesprengende fornyende, som særlig Storm Of The Light’s Bane representerte, ikke lenger var tilstede. Den unike miksen av black og death metal, som løftet 1995-slippet til klassiske høyder, var  erstattet av dyrking av etablerte sjangere. Til gjengjeld var miksen av hardrock, heavy metal og death metal vellykket, selv om det tidvis snek seg inn en følelse av at Dissection ikke lenger behersket tidsånden på samme vis som på nittitallet, uten at det skulle brukes mot dem.

Å karakterisere en plate med så mørk lyrikk som oppkvikkende var kanskje ikke greit, men det var ikke til å unngå(!?) at man ble i godt humør av den kule rocken Reinkaos var full av. Her gikk drivende bass, kontante trommer, sterke riff, skarpe soli og ekstrem-vokal opp i en høyere enhet. Musikken var mindre symfonisk og mer jordet i den klassiske hardrockens bluesrøtter, uten at det noen gang var blues-som-blues. Det beste eksempelet var en enorme Black Dragon, som var noe av det beste gruppa noen gang hadde levert, selv om teksten var ubehagelig:

Ohu Tehom Theli Than Leviathan Tanin’iver Taninsam!

Tohu Tehom Theli Than Leviathan Tanin’iver Taninsam!

We invoke thee, Black Dragon of Chaos

We evoke thee, O mighty dragon force

Og som vi skulle se så alt for tydelig kort tid senere mente Nödtveidt alvor.

Rating: 7,5/10