Enslaved – RIITIIR (Nuclear Blast cd, 2010)

1) Thoughts Like Hammers; 2) Death in the Eyes of Dawn; 3) Veilburner; 4) Roots of the Mountain; 5) RIITIIR; 6) Materal; 7) Storm of Memories; 8) Forsaken

Enslaved hadde med tiden sikret seg en posisjon både blant de som sverget til progressiv metal, avanthoder og mainstream metalfans. De hadde litt til alle; de var rå og eksperimenterende nok for feinscmecherne og tilstrekkelig fengende for de som til daglig hyttet med neven til Maiden og Priest. Enslaved var et godt innslag på festivaler av ymse slag. Sjefs-Enslaver Ivar Person uttalte at han ble frustrert over de korte settene, med spilletid på 45 minutter, hvor gruppa fikk vist frem svært lite av sin mektige katalog, som også var fulle av lange låter. Om det hadde innvirkning på enn viss nedkorting av lengden på låtene utover i karrieren vites ikke, men da gruppa nådde frem til RIITIIR i 2010 bestemte de seg uansett for å la alle konformitetshensyn fare, og la låtene ta den tiden de tok. Resulatet ble åtte sanger med samlet spilletid på 67 minutter, der de to lengste strakk seg over henholdsvis ni og 11 minutter. Riitiir var Enslaveds lengste album så langt.

Langt album og lengre låter til tross, Enslaved var fortsatt seg selv. Tittelen RIITIIR var en vri på riter og ritualer. Dette var tema Enslaved hadde dyrket og forsket på gjennom karrieren, og var en rød tråd gjennom de fleste utgivelsene. En helning mot norrøn mytologi og krass kritikk av monotoisme var gjennomgangstema. Om ikke Enslaved var utpreget intellektuelle, hadde gruppa prinsipper og holdninger man kunne finne seg til rette med, langt unna enhver form for idiotisk guds- eller satandyrking.

Enslaved hadde funnet sin form, og utviklingen deres var mer eller mindre en vandring på en rett linje; det beveget seg fortsatt, men ikke nødvendigvis så mye utover kjente stier. Det betød ikke at det var stillstand, det var fortsatt nye elementer og nyanser å finne, men ikke mer enn at Enslaved måtte anstrenge seg for fortsatt å ha nyhetens interesse. Enslaved var fortsatt tungt progressive, med røtter i black metal. Kombinasjon av ren og kvlt sang var som alltid tilstede, og Enslaveds sound var veldefinert, selv om det var variasjoner i produksjon fra plate til plate.

Hvorvidt man skulle bruke tid på ett nytt Enslaved album kokte dermed mest av alt ned til kvaliteten på og spenningen i komposisjoner og arrangement. Og der var det svært lite å klage på også denne gangen. Med den tilbakevendte energien Axioma Ethica Odini viste frem i behold, formelig kastet Enslaveds seg over lytteren, med åtte mektige komposisjoner, hvor alt gruppa hadde lært ble brukt i stort monn. RIITIIR var kompleks, fengende og variert. På tross av en lang karriere og mange plater, klarte gruppa å finne nye vrier og små detaljer, som hektet lytteren på nok en gang.

Ved å strekke ut sangene i lengde ble det god plass til stemnings- og taktskifter. Kombinasjon av ren og kvlt sang bidro også til variasjon, selv det denne gangen var en klar overvekt av Herbrand Larsens rene sang. Det dro uttrykket nærmere den tilgjengelige enden av metalspekteret, selv om Kjellsons grufs var påpasselig med å trekke det hele inn ved anledninger.

Selv om det altså var et godt gjenkjennelig Enslaved som møtte lytteren på RIITIIR, var albumet en mektig opplevelse etter at man hadde klart å trenge forbi gjenkjennelighetens ferniss. Alle de åtte sporene hadde ting å by på. Materal var en saftig rockelåt, med et slamrende, sjeldent rett frem rifforama, som satt rett i øret ved første lytt. Åpningen Thoughts Like Hammers raste kaotisk ut av startblokkene og bekreftet at Enslaved fortsatt var på tåspissen. Hele RIITIIR var dominert av gruppas unike kombinasjon av dobbelt gitarattack og lyriske, svevende keyboards, som sammen skapte Enslavedsignaturen. Dette var videreutviklet på RIITIIR, noe som ga uttrykket et ekstra løft og samtidig et anstrøk av melankoli. Melankoli som i lengten etter det forgangne?

Helt til slutt hadde RIITIIR en skikkelig overraskelse på lur. Den 11 minutter lange Forsaken åpnet med noe som hørtes ut som et opptak av pianospill på voksrull, før det dundret i vei på klassisk vis. Dèt varte imidlertid kun noen minutter, hvorpå Forsaken sakte men sikkert tok veien ut i ambiente landskap, via hissende Klaus Schulze-aktige synther. Avslutningsvis datt det ned i akustiske balladerier.

Rating: 8/10