Heldon – Un rêve sans conséquence spéciale (Cobra LP, 1976)

1) Marie Virginie C.; 2) Elephanta; 3) MVC II; 4) Toward the Red Line

Richard Pinhas var befriende åpen om sine inspirasjonskilder, enten det gjaldt kunstneriske, og filosofiske forbilder, radikale politiske strømninger eller sågar kjærester. Han navnga gjerne sanger og album etter mennesker han beundret. Det gjorde han selvsagt i trygg forvissning av at han hadde en egen musikalsk visjon, som stod støtt uavhengig av påvirkning fra omgivelsene. På Heldons femte album nikket han igjen til Robert Fripp og King Crimson. Plata ble gitt samme tittel som en King Crimson bootleg. Fripp og Pinhas ble med tiden også venner, et vennskap som etter sigende ble bevart gjennom årene. På omslaget var det også et sitat fra filosofen Pierre Klossowskis’ Nietzsche and the Vicious Circle (Nietzsche og den onde sirkelen).

Da Pinhas solgte plateselskapet Disjuncta, investerte han i en stor moog, som skulle sette sitt preg på de resterende tre albumene Heldon ga ut på syttitallet. Moogen var viktig nok, men den største endringen var at han omformet Heldon fra et i hovesak enmannsprosjekt til en gruppe. På Un rêve sans conséquence spéciale hadde Pinhas med seg Patrick Gauthier (minimoog og Moog bass) og François Auger (trommer og perkusjon). Pinhas trakterte selv gitar, moog, EMS synthesizer og tapemanipulasjon, i tillegg til å komponere (med unntak av Elephante, som ble komponert av Auger) og produsere. Videre bidro Didier Batard og Janick Top med bass på hvert sitt spor. Auger hadde spilt funk i Crystal Grass, Gauthier hadde samarbeidet med Pinhas gjennom flere år og Janick Top trakterte monsterbass i Magma. Også Batard var en kjent figur på den franske musikkscenen.

Sammen lagde disse musikerne den «vrangeste» plata Heldon noen gang ga ut. Un rêve sans conséquence spéciale var et kompromissløst album, som var mer dystopisk, mørkere, tyngre og insisterende enn forgjengerne. Musikken ble spilt inn i et mer moderne studio enn forgjengerne, og den utvidede besetningen sørget for et mer muskuløst og drøyere Heldon. Samtidig hadde Pinhas utviklet ideene sine. Han søkte seg overhodet ikke nærmere den bredere musikalske landeveien. Un rêve sans conséquence spéciale bestod av fire instrumentale spor, der Heldon tok uttrykket sitt i forskjellige retninger, med det til felles at det meste var langt ute i ukjent land.

Åpningssporet Marie Virginie C. kunne få erfarne lyttere til å tro at de hadde kommet over uutgitt materiale fra Keiji Hainos Fushitsusha; Skurrende, atonale gitarer, cymbaler og durende, monoman elektronikk steg opp fra en musikalsk underverden og fikk sakte men sikkert et rytmisk fundament gjennom den fenomenale trommeslageren Auger. Resultatet var fri rock av det mest avantgardistiske slaget, en øvelse i stil – så godt som uten melodiske forstyrrelser utover en hysterisk moog solo; Heldon gnagde og knurret, og resultatet var unikt.

Elephanta var nok en showcase for Auger, hvor han bygde opp en streng, polyrytmisk verden, kun bistått av moog. Det var på ingen måte en tradisjonell trommesolo, men et stykke perkusjonsmusikk av avansert kaliber. Åtte minutter ble likevel en vel drøy dose, der ideene opplevdes mer eller mindre ferdig utforsket halvveis i løpet.

MVC II åpnet side to med seks minutter bastant rock, med en stødig beat, som minnet om Neu på halv fart, drevet av stive, «industrielle» toner fra moogen, små spacestøt fra synthesizer og metallisk perkusjon, som krydder til den autistiske rytmikken. Da det hele bråstoppet etter drøyt seks minutter var overraskelsen stor, det var som om MVC II akkurat hadde kommet i gang, og lytteren ville ha mer, mye mer.

Mye mer ble det, nærmere bestemt 15 minutter med Toward The Red Line. Her hentet Pinhas frem den gretne atonaliteten fra Marie Virginie C, tilførte store flak av elektronikk og følelsen av ensomt verdensrom; han måtte ha lyttet til Hawkwind. Likevel var Toward The Red Line seg selv, særlig gjennom den minimalistiske bruken av elektronikk; som et ektefødt barn med både Dave Brock og Terry Riley som far. Etter tolv minutter med intens, minimalistisk spacerock, stod elektronikken alene igjen de siste minuttene, og lytteren kunne puste lettet ut – romreisen gikk bra denne gangen også.

Un rêve sans conséquence spéciale var en kommentar til en fremmedgjørende, hard verden, dominert av kald krig, forurensende industri og et samfunn i forfall. En virkelighetsbeskrivelse som var sterkt påvirket av Pinhas radikale politiske ståsted, men som likevel fant gjenklang også blant mer moderate krefter, som denne skribenten. Albumet inneholdt en unik miks av rock, fri jazz, kosmische musik, elektronisk avant garde, tidlige industrielle toner og spacerock.

Rating: 8/10