Heldon – Interface (Cobra LP, 1977)

1) Les soucoupes volantes vertes; 2) Jet Girl: Part 1 In New York or Paris, Equivalent: Part 2: In South Bronx; 3) Le retour des soucoupes volantes; 4) Bal-à-fou; 5) Le fils des soucoupes volantes (vertes); 6) Interface

Omslaget til Interface bestod av et nærbilde av en feminin alien, med ansiktet dekket av slangehud, iført en hjelm av det futuristiske slaget. Det skapte forventinger om fremmedgjøring, spacerock og kald uhygge, noe Interface leverte i stort monn. I ettertid må gruppa med Pinhas, Patrick Gauthier, François Auger og Didier Batard, vurderes som banebrytende, med sin originale blanding av elektronisk musikk, tung progressive rock, industrimusikk og improvisert avantrock. Sammenlignet med det aller meste annet som foregikk på syttitallet var Heldon sjokkerende originale.

Heldon hadde lagt til seg en struktur på albumene som kombinerte kortere spor med lange utglidninger. Slik var det også på Interface, der side en hadde fem spor og hele side to var dekket av et beist av et tittelspor.

Les soucoupes volantes vertes, Le retour des soucoupes volantes og Le fils des soucoupes volantes (vertes) var konseptuelle tvillinger i hissig elektrodans. Tittelene betød noe ala de grønne flygende tallerkenene, returen til de flygende tallerkenene og sønnen til de flygende tallerkenene (grønn). Det bygde selvsagt opp om den «utenomjordiske» følelsen av skummelt verdensrom, men avslørte også Pinhas’ humor, som med tiden fikk bedre levekår, etter som den mest beinharde anarkistiske og venstreradikale symbolikken slapp taket. Han hadde tatt veien fra gatene i Paris til utflukter i space.

Den korte triologien lå inneklemt mellom førstesidens hovedspor. Først den ni minutter lange Jet Girl, som var en nedstigning i et industrielt helvete, med gnurende synth, hylende gitarer og bastant nestenautistisk rytmikk, med et Heldon som formelig presset seg på lytteren. Deretter Bal A Fou, som begynte med rytmeløst spacesludder, med synth og moog stirrende målløse ut i det tomme verdensrommet. Da kompet kom inn endret musikken seg drastisk og nærmet seg Magmas febersymfonier og fri jazzens puls, drevet av en fenomenal trommeslager og en ekspansiv bassist. Bal A Fou var likevel platas letteste øyeblikk.

Side 2 var i sin helhet overlatt til tittelsporet, som viste den hittil mest tilfredsstillende utgaven av bandet Heldon. Etter et langt forspill, dominert av preparert, metallisk perkusjon, som minnet om Can cirka Tago Mago, Throbbing Gristle og Einstürzende Neubauten cirka Kollaps (1980), ble det dradd i gang et nesten-funky driv; de må ha hørt Neu. Etter hvert kom Pinhas inn med hylende gitar og underjordisk feedback. Og igjen slo det en hvor insisterende Heldon var i den frie rocken sin. Pinhas var langt forut for sin tid, og har rettmessig blitt hyllet som inspirasjonskilde av japanske psych-avantgardister som Makoto Kawabata. I senere år samarbeidet sågar Pinhas med Merzbow.

Interface var en kompleks labyrinth, et kaotisk-organisert stykke avantprog av sjeldent kaliber, med en futuristisk teint man måtte ha vokst opp under trusselen om atomsopp og kald krig for å fatte. Elektronisk kosmiche musik krasjet med den mest vidløftige jazzrocken, tenk Miles Davis cirka Agartha. Heldon var langt unna rock – som rock og musikkindustriell mainstream, men hadde likevel en tiltrekningskraft i musikken sin, en originalitet som lokket den nysgjerrige til seg. I det hardere materialet kunne man også høre en genesis for techmetal, slik den ble formidlet av Death, Ateist og andre nyskapere.

Rating: 9/10