The Flaming Lips – In A Priest Driven Ambulance (Restless LP, 1990)

1) Shine On Sweet Jesus; 2) Unconsciously Screaming; 3) Raining Babies; 4) Take Meta Mars; 5) Five Stop Mother Superior Rain; 6) Stand In Line; 7) God Walks Among Us Now; 8) There You Are; 9) Mountain Side; 10) (What A) Wonderful World

Etter at trommeslager Robert English sa takk for seg, var The Flaming Lips redusert til en duo bestående av Wayne Coyne og Michael Ivin. De to fikk imidlertid raskt Nathan Roberts på plass som nytt medlem. De hentet også inn gitarist Jonathan Donahue. At gruppa fikk med seg Donahue var et kupp. Donahue var med på å starte Mercury Rev i 1989. Mercury Rev ga ut sitt første album i 1991, og ble hovedprosjekt hans i årene som fulgte. Han var med i The Flaming Lips i kun to år, men hadde en tydelig innflytelse på gruppas utvikling. The Flaming Lips og Mercury Rev hadde mye til felles. Begge startet karrieren som eksperimentvillige, tilnærmet ustyrlige band, før fant frem til en særegen drømmepop, som mikset psykedelia, indierock og elektroniske elementer. Både The Flaming Lips og Mercury Rev fikk store gjennombrudd på slutten av nittitallet, Mercury Rev i 1998 med Deserter’s Song og The Flaming Lips året etter med The Soft Bulletin.

Gruppene hadde også samme produsent gjennom mange år. Dave Fridman spilte opprinnelig bass i Mercury Rev, og kombinerte i en periode den rollen med en gryende produsentkarriere. Fra og med 1993 konsentrerte han seg om å produsere. Fridmans aller første produksjonsjobb var In A Priest Driven Ambulance, albumet som bidro til at Warner Brothers ga The Flaming Lips platekontrakt.

Ny besetning og ny produsent ble supplert med et knippe sanger som var mer fokuserte enn tidligere. Denne gangen var det ingen langstrakte eksperimenter og avantgardistiske utskeielser. Det lengste sporet var seks minutter og alle de ni originalkomposisjonene holdt seg innenfor rammene av tradisjonell poprock. De tok seg fortsatt visse friheter i arrangementene, men holdt seg stort sett til vanlige virkemidler. In A Priest Driven Ambulance spilte som et gitartungt, alternativt rockealbum, forankret i punk, støyrock og psykedelia, med gjennomgående sterke låter. Shine On Jesus satte stemningen, med en fengende melodi pakket inn støyende gitarer. Denne oppskriften ble benyttet på omtrent halvparten av sangene, som Unconsciously Screaming, God Walks Among Us og Mountain Side.

De resterende låtene hadde også en viss dose av støyende gitarer, men holdt seg ofte i tilnærmet balladeform. Den skrudde, vakre Rainin’ Babies, nestenkrautrocken i Take Meta Mars og ikke minst Five Stop Mother Superior var flotte eksempler på hva The Flaming Lips kunne få til, også utenfor den mest elleville og bråkete rocken. Sistnevnte tok for seg drapene på JFK og Lennon, og bekrefte Coynes oppheng i sistnevnte, som både her og på tidligere plater kunne merkes i melodilinjene.

Vokalisten Wayne Coyne hadde også tatt steg, og lå nærmere den lyse, såre stemmen han skulle bruke gjennom resten av karrieren. Han var ikke helt fremme enda, men nærmet seg sterkt. Den lyse vokalen ga en uskyldig oppriktighet til sangene, som stod i kledelig kontrast til den tidvis larmende gitarrocken. Helt til slutt på plata lå en totalt oppriktig versjon av den gamle svisken (What A) Wonderful World, som det var mulig å tro på. Så vet jeg ikke om det var Coyne som sang eller om det var Donahue. Det hørtes ut som Donahue, men han var kun akkreditert med gitar på plata.

Mer konvensjonelle sanger og arrangementer til tross, galskapen var fortsatt plass, særlig gjennom gruppas tekstunivers. Etter sigende var In A Priest Driven Ambulance et konseptalbum, som kretset rundt Coynes interesse og fascinasjon for religion i forskjellige former. Dèt var ikke enkelt å lese ut av tekstene, selv om låttitler som Shine On Sweet Jesus, God Walks Among Us Now og Mountain Side ga klare hentydninger.

Rating: 7,5/10