Enslaved – E (Nuclear Blast cd, 2017)

1) Storm Son; 2) The River’s Mouth; 3) Sacred Horse; 4) Axis of the Worlds; 5) Feathers of Eolh; 6) Hiindsiight

At Herbrand Larsen sluttet etter 12 år må ha vært en skuffelse for Enslaved, selv om splitten etter sigende i vennlige former. Larsen ble erstattet av Håkon Vinje, som kom fra Seven Impale. Seven Impale var et mer eller mindre rendyrket progband. De ga ut to fine album i 2014 og 2016, med musikk som var i den andre enden av det progressive spektrumet i forhold til Enslaved. De lente seg mer på jazz-rock enn metal, og lagde musikk inspirert av Van der Graaf Generator og Mahavishnu Orchestra.

Vinje gikk inn i Larsens gamle rolle som tangentspiller og vokalist. Vinje hadde ikke vært vokalist i Seven Impale, men kunne skilte med en brukbar stemme, ikke langt fra Larsen i tone og karakter. Det betød en lys, mild røst med sørgmodige undertoner. Vinje hadde dog ikke den tilstedeværelsen som Larsen hadde hatt, men fremstod tidvis som en litt forsiktig, men ikke nødvendigvis blek, utgave av sin forgjenger. Det var åpenbart nødvendig for Enslaved å ha en vokalist som kunne supplere Grutle Kjellson, da musikken krevde ren vokal på store deler av plata. Best klarte Vinje seg i de progressive partiene, typisk i de rolige delene av Feathers of Eolh, hvor han kom til sin rett.

Med unntak av endringen i besetning, var det ikke mye nytt å melde. E fortsatte i samme stil som In Times. Det betød lange låter med, temposkifter og variasjon mellom prog, klassisk rock og black metal, med en, om ikke polert, så i hvert fall velprodusert utgave av Enslaved. Det var langt tilbake til den skarpe lyden av Mardraum – Beyond The Within.

Den eneste virkelige musikalske nyvinningen var saksofonen til Kjetil Møster, som tok seg godt til rette på Hiindsight. Da satte nok mang en gammel Enslaved-fans koppen med blod fast i halsen. Møster var imidlertid et godt valg om det først skulle være saksofon på et metalalbum. Hans grove, rumlende tone hadde lang erfaring i terrenget mellom jazz, metal og prog, både på egne og andres utgivelser.

Heller ikke den tekstlige tematikken var ny eller oppsiktsvekkende. Enslaved holdt seg til panestisk dyrking, med oppfordringer til moderne mennesker om å holde kontakten med naturen, både i åndelig og faktisk forstand. Omslaget og tittelen pekte som vanlig til norrøn mytologi.  Runen E betød ehwaz i vikingenes alfabet. Vikinger, naturdyrking, det åndelige og det esoteriske; Enslaved var seg selv.

At det var lite nytt å melde, betød ikke at E var en svak plate. Enslaved hadde som vanlig kommet opp med fengende, moderne metal, og det var enkelt å få stort utbytte av nevnte Feathers Of Eolh, Storm Son og ikke minst Sacred Horse. Sistnevnte var platas høydepunkt, med  «viking-kor» over ur-rytmer. E nådde likevel aldri opp til In Times, som hadde et sterkere låtmateriale og en høyere temperatur. E var  «nok et” Enslaved album, som det først og fremst var nødvendig for fans å engasjere seg i. For nybegynnere og middels interesserte var det mange plater fra Enslaveds gigantiske katalog man burde høre først.

Rating: 7/10