Heldon – Only Chaos Is Real (25 pm cd, 2001)

1) Only Chaos Is Real; 2) Les racines du mal; 3) Le Plan; 4) Holy Dolly; 5) Brighter than a Thousand Suns; 6) Next Level; 7) Mutant Monkey; 8) Ubik; 9) Last Level

Etter at Heldon var oppløst konsentrerte Richard Pinhas seg om en solokarriere. Mellom 1977 og 2020 ga han ut nærmere 40 album, tidvis sammen med andre. Den alltid nysgjerrige Pinhas samarbeidet med blant andre Pascal Comelade, John Livengood, Merzbow, Tatsuya Yoshida, Oren Ambarchi, Peter Frohmader og Makato Kawabata. Så godt som alle samarbeidspartnerne holdt til godt utenfor mainstreamen, og Pinhas må åpenbart ha holdt seg oppdatert om hva som foregikk i de mest spennende delene av avantgarde-rocken.

Med denne nysgjerrigheten og sansen for å koble seg på de rette menneskene, var det uforståelig at han lot fadesen Only Chaos Is Real se dagens lys. Av en eller annen grunn hentet han frem Heldon-navnet igjen, etter at det hadde fått hvile i mer enn 20 år, med en klassisk og så godt som feilfri katalog bak seg. Han stod selvsagt fritt til å gjøre det, Heldon var hans band og hans visjon, men likevel. Den eneste mulige forklaringen, var at han anså at de dystopiske fremtidsvisjonene han brettet ut på syttitallet var blitt virkelighet i det nye årtusenet, og det var på tide å slå på den dystreste stortromma igjen. Den store forskjellen var imidlertid at han på syttitallet gjorde det gjennom nyskapende musikk og i 2001 ikke hadde annet å by på enn etterplaprende, flau industrirock. Tekstene var stappfulle av klisjeer og fyndord fra science fiction, Silicon Valley og diverse dommedagsprofeter, smurt sammen uten dramaturgi eller sammenheng.

Bandet, som i tillegg til Pinhas bestod David Korn og Norman Spinrad (begge vokal), Maurice G. Dantec (analoge synthesizere), Olivier Manchion (bass) og Antoine Paganotti  (trommer), var tungt influert av Killing Joke, Ministry og andre frontkjempere. En av låtene hadde sågar hentet tittelen fra Killing Jokes Brighter Than a Thousand Suns. Riffene holdt på ingen måte nivået til Killing Joke, og de heseblesende vokalistene hadde Jaz Coleman blåst av banen med et lite bjeff.

Et par forsonende øyeblikk var det likevel. Les racines du mal hadde en genuin stemning av uro, gjennom tendenser til «gamle» Heldon-gitarer og skummel hviskevokal. Le Plan var instrumental, noe som var positivt i seg selv på denne plata, og hadde et visst bitt. Ellers var det magert.

Det var forbløffende at så flinke musikere som Manchion (fra det fine postrock-bandet Ulan Bator) og jazz-trommeslager Paganotti ikke maktet å korrigere kursen. Antagelig var respekten for legenden Pinhas for stor, eller kanskje de faktisk likte å være et Killing Joke-tributeband?

Rating: 3/10