The Box Tops – Non-Stop (Bell LP, 1968)

1) Choo Choo Train; 2) I’m Movin’ On; 3) Sandman; 4) She Shot A Hole In My Soul; 5) People Gonna Talk; 6) I Met Her In Church; 7) Rock Me Baby; 8) Rollin’ In My Sleep; 9) I Can Dig It; 10) Yesterday Where’s My Mind; 11) If I Had Let You In

I mai fulgte The Box Tops opp kjempehiten Cry Like A Baby (nr. 2 i USA, 3. Plass i Canada og 15. plass i UK) med Choo Choo Train. Også den ble en hit, med 17. plass i hjemlandet og 18. plass i Canada, og da var det selvsagt behov enda et nytt album. Non-Stop ble utgitt allerede i juli, og ble gruppas tredje album i løpet av ni måneder! Da var det ikke rart det gikk ut over kvalitetskontrollen. Non-Stop var gruppas svakeste album så langt.

Det var fortsatt American Sound Studios, Dan Penn og resten av studiomusikerne som gjaldt, selv om Chilton denne gangen fikk slippe til med en egenkomponert låt. I Can Dig It var en soulballade uten all verdens høyde, men den stakk seg ikke spesielt negativt ut på et middels album.

På Non-Stop tok musikken en vending bort fra den umiddelbare pop-soulen fra de to forgjengerne, til fordel for et bluesbasert sound med langt større innslag av blåsere. Dessverre bidro Chilton med en enda mer grusete stemmebruk, som tidvis passerte det påtatte med god margin. På Yesterday Where’s My Mind ble resultatet rett ut latterlig, hvor han hørtes ut som han hadde satt en fyllesjuk, influensasyk Tom Waits i halsen. Det var ikke stort bedre på B.B. Kings Rock Me Baby, udødeliggjort av Jimi Hendrix. Den passet ikke Chilton og The Box Tops. Det gjorde heller ikke Hank Snows I’m Movin’ On, som begynte relativt tro mot sin countryopprinnelse, men som endte i et fattig forsøk på å herme Elvis In Memphis. Heller ikke Penn og Oldhams I Met Her in Church kledde gruppas ungdommelige sjarm, den rendyrkede gospelen var et underlig sjangereksperiment, og mest av alt et opportunistisk forsøk på en hit. Den ble sluppet på singel, men stoppet på 47. plass i USA og gjorde ikke all verden ut av seg andre steder heller.

Choo Choo Train la seg også til rette innen blues/soul, men hadde et visst løft over seg, og var en hyggelig låt. Likevel var det i de få sangene hvor de la seg tettere opp til tidligere bravader at resultatet ble som best. Wayne Carsons myke Sandman ga Chilton anledning til å synge med sin naturlige stemme, og selv om resultatet bare var en fuzzgitar unna easy listening, var det en uimotståelig ballade. Paul Davis Rollin’ in My Sleep var like myk og deilig, med en viss teint av country, et flott blåserarrangement, strykere og en Chilton som viste at han kunne synge svært så sjelfullt, bare han slapp å gjøre seg til. Også Donnie Frits og Eddie Hintons If I Had Let You In var mer enn godkjent.

Rating: 5,5/10