Brutal Truth – Extreme Conditions Demand Extreme Responses (Earache cd, 1992)

1) P.S.P.I.; 2) Birth of Ignorance; 3) Stench of Profit; 4) Ill-Neglect; 5) Denial of Existence; 6) Regression/Progression; 7) Collateral Damage; 8) Time; 9) Walking Corpse; 10) Monetary Gain; 11) Wilt; 12) H.O.P.E.; 13) Blockhead; 14) Anti-Homophobe; 15) Unjust Compromise

Brutal Truth ble dannet i New York i 1990. De holdt gående gjennom nittitallet, for så å oppløses i 1999. De kom sammen igjen i 2006 og holdt på frem til 2014. Gruppa ga ut totalt fem studioalbum, hvor av tre på nittitallet og to i deres andre periode.

Bassist Dan Lilker var den mest erfarne musikeren i Brutal Truth. Han hadde vært bassist i Anthrax mellom 1981 og 1984, og rakk å være med på debutalbumet Fistful Of Metal. Lilker var også med i Anthrax’ sideprosjekt S.O.D., og bidro på Speak English Or Die (1985), før han konsentrerte seg om Nuclear Assault mellom 1986 og 1992. 

I Brutal Truth fikk Lilker med seg Kevin Sharp (vokal), Brent McCarthy (gitar) og Scott Lewis (trommer). Disse tre var langt ferskere i gamet. Den eneste med særlig erfaring fra profesjonelle band var McCarthy, som hadde vært gitartekniker for Nuclear Assault og med i Nuclear Blast-medlem John Conellys gruppe Theory.

Med Brutal Truth tok Lilker et langt steg vekk fra thrash metal, og ga seg hen til brutal grindcore. Brutal Truth var inspirert av tidlig Napalm Death, Heresy og Carcass, og kanskje også av Bolt Throwers debutalbum. Da passet det godt at de fikk kontrakt med de samme gruppenes plateselskap, Earache. De fikk også med seg den britiske produsenten Colin Richardson, som hadde produsert flere av inspirasjonskildene.

Debutalbumet Extreme Conditions Demand Extreme Responses la seg godt til rette i grindcore, med en liten tå i death metal. Brutal Truths musikk var, om det er mulig å bruke et slikt uttrykk om så harske saker, mer sofistikert enn det Napalm Death og kompani hadde kommet opp med på slutten av åttitallet.  De kombinerte råskapen med kompetent musisering og noe som tidvis kunne minne om låter, og ikke kun hodeløse avrivinger av energi. Punk var selvsagt også en inspirasjon, slik det var i grindcore generelt, men det var også innslag av heavy metal, noe som ikke var uventet, gitt Lilkers bakgrunn. Richardson sørget for en klar og tung produksjon, langt unna det powerviolence-lignende stuket deres brødre i ånden hadde levert. Låtene varierte i lengde, fra det helt korte, til det for sjangeren uvante lengder som opp til fem og seks minutter. Tempoet varierte også mer enn vanlig for grindcore, og på et spor som seks minutter lange Time la Brutal Truth seg et sted mellom death metal og doom. I motsatt ende var de to «låtene» på henholdsvis 4 og 7 sekunder åpenbare hyllester til Napalm Deaths legendariske Scum. Vokalist Sharpe kunne både skrike og rumle i dypet, og fremstod passende forrykt.

Den skarpe produksjonen og (forsiktig) varierte musikken ga lytteren en velfortjent mulighet til å puste, og oppdage et sinnrikt og hektende stykke metal. Brutal Truth fremstod ekstremt energiske og sugde lytteren inn i sitt kaotiske univers; der var det godt å oppholde seg, om man hadde viljen til å dykke ned i det beske universet. Tydelige inspirasjonskilder til tross, Brutal Truth stod godt på egne bein, og Extreme Conditions Demand Extreme Responses har fått tilnærmet klassikerstatus. Blant annet kåret den innflytelsesrike blekka Terrorizer plata til tidenes beste amerikanske grindcore-album.

Rating: 8/10