The Box Tops – Dimensions (Bell LP, 1969)

1) Soul Deep; 2) I Shall Be Released; 3) Midnight Angel; 4) Together; 5) I’ll Hold Out My Hand; 6) I Must Be The Devil; 7) Sweet Cream Ladies, Forward March; 8) The Happy Song; 9) Ain’t No Way; 10) Rock Me Baby

The Box Tops hadde ett album til i seg før det var kroken på døra. Gruppa klarte også å klemme ut enda en hit før det hele var over. Etter middels suksess med Sweet Cream Ladies, Forward March (29. plass) og flopp med en versjon av Dylans I Shall Be Released, slo de til med Soul Deep, som nådde 13. plass, og også gjorde det bra i UK og Canada. The Box Tops forsøkte seg med ytterligere et par singler uten nevneverdig suksess, før gruppa ble oppløst i februar 1970.

Medlemmene ble aldri anerkjent som musikere av Dan Penn, Chip Moman og resten av studiomafiaen i Memphis, som stort sett nøyde seg med å la Chilton synge. Chilton var også lei av at Penn ikke lot han slippe til med egne komposisjoner. Han fikk kun med èn låt på Non-Stop og til slutt tre på Dimensions. På Dimensions var Penn ute av bildet både som komponist og produsent. Dermed var det lettere for Chilton å få med eget materiale.

Chip Moman produserte Dimensions, som endte opp som nok et ujevnt album fra The Box Tops. Det kom aldri et helhetlig album fra gruppa, og for den gjennomsnittlig interesserte er det tilstrekkelig med en samleplate. På en slik samling har Soul Deep en selvsagt plass, som nok et bevis på at Chilton og kompani kunne levere fengende pop-soul når de var i form.

PÅ Dimensions var det mindre av den blåsertunge bluesrocken, til fordel for ballader og pop, uten at det hjalp all verden på helhetsinntrykket. Chiltons tre bidrag fikk en til å tenke at kanskje Penn hadde et poeng. Together var gjennomsnittlig balladerock og ikke spesielt minneverdig. Bluesen I Must Be The Devil var en ren sjangerøvelse, uten å bli annet enn kjedsommelig lytting, selv om musikerne var «the real deal» fra sørstatene aldri så mye. The Happy Song var heller ikke all verden, men hadde i hvert fall humør med sin lystige countryrock.

I Shall Be Relased la seg tett opp til The Bands versjon, uten å være i nærheten av å formidle smerten Rick Danko skapte med. Her ble sangen kun en pen fasede, men tross alt, for en fasade.

De spilte inn Rock Me Baby på nytt, denne gangen i en ni minutters versjon, med mengder av retningsløs improvisasjon. De var sikkert inspirert av tidens trender, men nådde ikke opp til mesterne av formen, som Grateful Dead og The Allman Brothers.

Noe av hygge seg over var det dog. Alex Chilton kom til sin rett som vokalist på I’ll Hold Out My Hand, en up tempo ballade skrevet av Al Gorgoni og Chip Taylor. Sweet Cream Ladies, Forward March var et artig eksempel på psykedelisk pop og Neil Diamond og Carolyn Franklins Ain’t No Way var grei soul.

Etter at The Box Tops var historie forsøkte Alex Chilton seg på soloinnspillinger, som ikke ble utgitt før nærmere 40 år senere. Deretter traff han Chris Bell, Jody Stephens og Andy Hummel, som sammen dannet Big Star. Dermed var det klart for fantastisk musikk og mye drama.

Rating: 5,5/10