Brutal Truth – Need To Control (Earache cd, 1994)

1) Collapse; 2) Black Door Mine; 3) Turn Face; 4) Godplayer; 5) I See Red; 6) Ironlung; 7) Bite the Hand; 8) Ordinary Madness; 9) Media Blitz; 10) Judgement; 11) Brain Trust; 12) Choice of a New Generation; 13) Mainliner; 14) Displacement»; 15) Crawlspace

Om Extreme Conditions Demand Extreme Responses var en sterk debut, var Need To Control enda bedre. Denne gangen hadde Brutal Truth kommet opp med en mini-klassiker, med enda større spenn og høyde enn sist.

Trommeslager Scott Lewis var nå ute av gruppa. Trommene ble håndtert av Richard Hoak. Han var et ubeskrevet blad, men ble Brutal Truths faste trommeslager, og skulle spille på alle de resterende utgivelsene til gruppa. Colin Richardson, som produserte debuten, var involvert også denne gangen, men denne gangen med ansvar for miksing.  Det var listet opp teknisk involverte, men det er å anta at gruppa produserte selv denne gangen. Uansett hvem som gjorde hva; Need To Control ble gitt en mindre klaustrofobisk lyd enn forgjengeren. Gruppa befant seg fortsatt i den mer produserte enden av grindcore, men var aldri i nærheten av å være polert. Det låt tvert imot, om jeg tør si det, dødsfett.

Need To Control var en nådeløs dose ekstrem metal, som var dominert av grindcore, men som også hentet inspirasjon fra hardcore, sludge metal, industrirock, støymusikk og støyrock. Det var en bister, men svært underholdende blanding, som Brutal Truth skapte en fin helhet av. Plata inneholdt noe av den mest komplekse og ramme grindcoren noensinne. De hadde fjernet seg fra forbilder som Napalm Death og Carcass, som hadde tatt andre veier musikalsk. Brutal Truth var en av kongene på grind-haugen i 1994.

Gruppa viste frem sine røtter i versjonen av The Germs’ Media Blitz, som slett ikke ble mindre intens i deres hender, og viste at Brutal Truth behersket punk om de ville. Den var unnagjort på under minuttet. De 15 sporene ble klemt ut i løpet av 43 minutter, med fire sanger på mer enn fire minutter og resten kortere avrivninger. På de fire «lange» sporene dro gruppa ned tempoet, og det skapte en god dynamikk og variasjon mot de kortere låtene, som gjennomgående gikk i nådeløst tempo. Kevin Sharp red på stormen med et imponerende vokalt arsenal, med alt fra tilnærmet ren sang (en sjelden gang), brutale skrik og ramsalt buldring.

Collapse nærmet seg sludge metal, med et visst dryss av doom, og var usannsynlig hektende. Godplayer var mer hissig, men hadde også seige partier av grus og støy, med gjest Andy Haas på didgeridoo. Ironlung tok inspirasjonen fra støymusikk helt ut, og skapte et sinusdrevet industrimareritt over fire minutter. Need To Control hadde tålt enda større doser ren støy, som en effektiv motpol til grindforløsningen ellers. Platas beste spor var den fem minutter lange Ordinary Madness, som dro seg sakte frem over grå, forlatte industriområder, som en perfekt miks av ny og gammel Birmingham; tidlig syttitalls Black Sabbath og sent åttitalls Napalm Death. De raskere låtene, som var i flertall, hadde en for sjangeren særegen musikalitet og ikke minst et ganske unikt gyng; tør jeg kalle det groove?

I 2006 fikk Need To Control plass i Decibel Magazines’ Hall Of Fame. Her samlet magasinet de største klassikerne innen metal, og Brutal Truth gjorde seg ikke bort i det gjeve selskapet.

Rating: 8,5/10