Die Kreuzen – Die Kreuzen (Touch & Go LP, 1984)

1) Rumors; 2) This Hope; 3) In School; 4) I’m Tired; 5) On the Street; 6) Enemies; 7) Get’em; 8) Fighting; 9) No Time; 10) All White; 11) Pain; 12) Sick People; 13) Hate Me; 14) Live Wire; 15) Not Anymore; 16) Mannequin; 17) Fuckups; 18) Think for Me; 19) Dirt and Decay; 20) Don’t Say Please; 21) No Name 

Det er ikke spesielt mange kjente band med opprinnelse i Wisconsin, staten som er en del av midt-vesten, der den ligger plassert med grense mot Michigan, Illinois, Iowa og Minnesota. Noen navn har dog dukket opp gjennom årene, blant andre BoDeans, Violent Femmes, Plasticland, Bon Iver og Jex Toth. I tillegg til Die Kreuzen selvsagt, det beste bandet Wisconsin noen gang har fått frem.

Die Kreuzen startet opp i Wisconsins hovedstad Milwaukee i 1981. Etter en periode som The Stellas skiftet gruppa navn til Die Kreuzen. Navnet hentet de fra en tysk bibel. Det betyr for alle gode formål «korsene», selv om den tyske grammatikken ble feil. Det bekymret neppe Dan Kubinski (vokal), Brian Egeness (gitar), Keith Brammer (bass) og Erik Tunison (trommer). De fire holdt seg trofast til navnet frem til 1992, da eventyret var over. De fire medlemmene holdt sammen i hele perioden, og ga ut fire album, noen EP’er og diverse singler. 

Die Kreuzen debuterte i 1982 med EP’en Cows And Beer, på plateselskapet Version Sound. Landbruk og ølbrygging var to av varemerkene til Wisconsin. Hvorvidt tittelen var ment som en hyllest til hjemstaten eller en finger opp der du vet, skal ikke sies. Omslaget viste en dyster tegning fra en kirkegård, med et stort kors i forgrunnen. De seks låtene ble spilt inn i løpet av èn dag i september samme året, og samlet spilletid var under syv minutter. Die Kreuzens debut la seg godt til rette i hardcore-sjangeren, men allerede her kunne man ane at det bodde langt mer i de fire ungdommene enn hva som kom til uttrykk i den sjangertro debuten.

Resten av utgivelsene til Die Kreuzen ble utgitt på Touch & Go, plateselskapet fra Chicago, som startet opp som en fanzine i 1979, og som ga ut sin første plate i 1981. Da Die Kreuzen ga ut sitt debutalbum i 1984, hadde Touch & Go gitt ut plater med blant andre Necros, Meatmen og Negative Approach. 

Touch & Go ble drevet av Tesco Gee og Corey Rusk, og det var Rusk som produserte Die Kreuzens selvtitulerte debutalbum. Rusk gjorde en god jobb, og sørget for at gruppas beinharde rockemusikk fikk luft under vingene. Platas 21 låter hadde en samlet spilletid på 29 minutter, og inkluderte de seks låtene fra Cows And Beer, i nyinnspilte versjoner. Også på «Die Kreuzen» var musikken først og fremst klassisk amerikansk hardcore, men gruppa hadde noe ved seg som skilte dem fra den store hopen. For det første hadde en langt større dose metal i miksen enn hva som var vanlig. Tidlig thrash-metal må ha vært en inspirasjonskilde, og det samme må post-punk ha vært. Tidvis låt det som om Slayer, tidlig Husker Du og Wire var stengt inne i et lite studio, og spilte inn musikk samtidig. Å få et egenartet resultat av disse influensene var selvsagt ikke alle for gitt, men Die Kreuzens vanvittige tempo og brutale, hissige stuk inneholdt teksturer og temposkift som gjorde musikken tett på unik. De 21 låtene inneholdt langt mer enn hva som ble avdekket ved første lytt, da man mer eller mindre satt utkjørt tilbake etter den voldsomme, innledende overkjørselen. 

Vokalist Dan Kubunski var en original. Hans tidvis atonale utlegninger hadde mer til felles med senere black metal- vokalister enn kollegene innen hardcore. Han var heller ikke helt en metal-vokalist, med sine skeive, hese skrik; han var rett og slett noe for seg selv. Gitarist Brian Egeness viste frem et spill som strakk seg ut av sjangerkonvensjonene, og gjentatt lytting avslørte elegante detaljer i det sinnssyke tempoet. Rytmeseksjonen med Brammer og Tunison holdt på utrolig vis både dynamikk og tempo på plass. 

De kommende platene skulle vise at Die Kreuzen var et utålmodig og utforskende band, og debutalbumet var den siste utgivelsen deres som kunne plasseres i hardcore-sjangeren. «Die Kreuzen» står likevel støtt på egne bein, som en sentral utgivelse i fortellingen om amerikansk hardcore på åttitallet. 

På albumets beste spor, den tre minutter lange All White, var tempoet senket og hysteriet dempet, samtidig som melodiøse elementer gjorde seg til kjenne; de var på vei mot October File.

Rating: 8/10