The Flaming Lips – Zaireeka (Warner Brothers 4cd, 1997)

1) Okay I’ll Admit That I Really Don’t Understand; 2) Riding To Work In The Year 2025 (Your Invisible Now); 3) Thirty-Five Thousand Feet Of Despair; 4) A Machine In India; 5) The Train Runs Over The Camel But Is Derailed By The Gnat; 6) How Will We Know? (Futuristic Crashendos); 7) March Of The Rotten Vegetables; 8) The Big Ol’ Bug Is The New Baby Now

Med Zaireeka serverte The Flaming Lips et album som måtte spille på fire stereoanlegg samtidig for å kunne oppleve musikken slik den var tenkt å skulle høres. Det var mange forbløffende forhold med dette prosjektet. For det første at det var mulig å tenke det ut og ikke minst å få et av verdens største plateselskap til å gi det ut! Likevel var kanskje det mest overraskende at Zaireeka var et godt «album», som forsvarte sin plass i The Flaming Lips katalogen.

Wayne Coyne skrev en omfattende tekst til heftet som fulgte med, der han forklarte konseptet og hvordan det var ment å skulle spilles av. Navnet, forklarte Coyne, var en kombinasjon av Zaire og Eureka. Etter å ha hørt om tilstandene i det afrikanske landet, identifiserte Coyne Zaire med anarki og kaos. Ved å sette sammen ordene Zaire og eureka, til Zaireeka, hadde Coyne et ord som beskrev hans skapende prosess, der frie, anarkistiske tanker kunne ende opp i øyeblikks genialitet og en ny bærende ide (eureka!). Dermed Zaireeka, som var en radikal ide.

Etter at gruppa hadde blitt redusert til en trio, tok de tre seg en pause, og brøt ut av rutinen med turneer og nye plater. Tiden for radikale ideer var overmoden for den rastløse sjelen Coyne. I 1996 gjennomførte han flere snodige prosjekter, under overskriften Parking Lot Experiments. Her delte han ut kassetter med musikk til en rekke bilister, som så spilte av kassettene synkront med dørene åpne. Kassettene kunne inneholde alt fra orkestermusikk til feltopptak, som ble supplert med bruk av bilhorn til et kakofonisk hele. Parking Lot Experiments-konseptet ble videreført i ny form på Zaireeka.

Gruppas management fikk overbevist Warner Brothers om å gi ut Zaireek med begrunnelse at det kun var nødvendig å selge 12 000 eksemplarer for å gå i balanse. Deler av innspillingene ble gjort samtidig med det påfølgende albumet, gjennombruddet The Soft Bulletin.  Zaireeka ble spilt inn i Dave Fridmans Tarbox Road Studios. De produserte selv, sammen med Fridmann og Scott Booker. 

Da man fikk rigget til fire stereoppsett og cd-spillere og fikk hørt Zaireeka, avslørte det seg et givende «album» bak alle viderverdighetene. Undertegnede levde innledningsvis i villfarelsen om at det var mulig å få utbytte av det hele ved å spille en og en cd av gangen, i den tro at det mer eller mindre var samme musikk på alle fire cd’ene. Så feil kunne man ta. Musikken var virkelig splittet opp, og for å få helheten måtte alle fire cd’er høres samtidig. Så kan man selvsagt anføre at det ikke finnes en endelig versjon; en cd kan gis høyere volum enn de øvrige, man kan starte en cd før de andre, og så videre. Men om man startet det hele synkront, etter Coynes detaljerte beskrivelse, og lot alle anleggene stå på samme lydnivå, vil man anta at det var det nærmeste man kom det ønskede resultatet. Med tiden har det blitt enklere å spille av Zaireeka, for eksempel via simultan avspilling av fire mp3-filer, eller lage en miks med lett tilgjengelig software. Dét er det mange som har gjort, og for den nysgjerrige ligger det flere eksempler på Youtube.

De åtte sangene, med en samlet spilletid på 45 minutter, var et godt stykke unna det gruppa hadde gjort tidligere. Den melodiske sansen var fortsatt godt tilstede og Coynes gjenkjennelige røst var på plass, men arrangementene flyttet uttrykket bort fra gitarbasert rock og pop. Zaireeka var dominert av stort anlagte arrangementer, med piano, trommer, strykere, keyboards, elektronikk og innslag av musique concrete. Zaireeka var dypt psykedelisk og fremmedartet. Et mulig peilepunkt var Beach Boys cirka Pet Sounds og originalinnspillingen av Smile, flyttet til en alternativ virkelighet der alt var en smule ute av synk; omtrent som en gammel tv, hvor billedrøret var i ferd med å svikte. En annen åpenbar inspirasjonkilde var The Beatles cirka A Day In The Life, I Am The Walrus og Revolution # 9. The Flaming LIps må også ha lyttet til til franske pionerer som Pierre Henry og Bernard Parmegiani. Det var også mulige å høre anslag av tidlig britisk progrock.

Zaireeka var aldri direkte utilgjengelig. Den originale formen til tross var det ingen dilletantiske eksperimenter å spore. Alle de åtte låtene hadde klare ideer og fengende øyeblikk. Så var det tidvis frisk bris, enten det var i trommesoloen i  March Of The Rotten Vegetables, hundeglammet som tok over i The Big Ol’ Bug Is The New Baby Now, eller hele den ti minutter lange A Machine In India, som beskrev Coynes samboers «alternative virkelighet» under menstruasjon. Sangen var en mild, psykedelisk bris. Om man lukket øynene befant man seg sammen med The Beatles i India i 1968.

Andre høydepunkt var den tungt rytmiske Okay I’ll Admit That I Really Don’t Understand, og den forunderlige Riding To Work In The Year 2025 (Your Invisible Now), der det hørtes ut som om gruppa spilte under et symfoniorkester, og kun deler av spilet deres nådde lytteren.

Zaireeka pekte på et vis frem mot The Soft Bulletin, som kom ut 1999 og ble et av The FLaming Lips største øyeblikk. Også der var de stort sett fjernt fra den rene rockemusikken, til fordel for en varm, syntetisk og psykedelisk popmusikk. 

Mottagelsen av Zaireeka varierte fra det positive til det radikalt slaktende. De som var i sistnevnte leir påpekte at det var svært få av fansen som hadde anledning til å høre musikken slik den var ment å høres, hvem hadde vel fire stereoanlegg? De hadde et poeng, men den teknologiske utviklingen har gjort det enkelt for å høre Zaireeka slik det var meningen. Og den er verdt mer enn èn lytt.

Rating: 7,5/10