The Flaming Lips – The Soft Bulletin (Warner cd, 1999)

1) Race For The Prize; 2) A Spoonful Weighs A Ton; 3) The Spark That Bled; 4) The Spiderbite Song; 5) Buggin’; 6) What Is The Light; 7) The Observer; 8) Waitin’ For A Superman; 9) Suddenly Everything Has Changed; 10) The Gash; 11) Feeling Yourself Disintegrate; 12) Sleeping On The Roof

Det var langt mellom artister som fikk gjennombruddet først etter 15 år og åtte album, men det var faktisk det som skjedde med The Flaming Lips. De hadde riktignok en liten hit med She Don’t Use Jelly i 1993, og hadde skaffet seg et visst navn, ikke minst på grunn av flere gode album på nittitallet, men det var først med The Soft Bulletin at det ble virkelig fart over sakene, kommersielt sett. Plata solgte til gull i UK, og nådde 12. plass på Billboards Heatseeker-liste. Singelen Race For The Price ble også en liten hit på balløya. The Soft Bulletin fikk sjeldent god mottagelse blant kritikerne, og kombinasjonen av brukbart salg og gode kritikker la grunnlaget for et godt første tiår i det nye årtusenet for The Flaming Lips, både kunstnerisk og kommersielt.

The Soft Bulletin var det mest tilgjengelige albumet de hadde laget, og også det klart beste. The Soft Bulletin var en av nittitallets aller beste plater, uavhengig av sjanger. De støyende gitarene, som hadde vært en ingrediens i gruppas musikk, var nå helt fraværende. Den alternative gitarrocken var forlatt til fordel for symfonisk pop. The Soft Bulletin inneholdt 12 klassiske poplåter, storstilt orkestrert og arrangert. Musikken lente seg i langt større grad enn tidligere på keyboards, synthesizere, programmerte beats, syntetiske strenger og annen elektronikk. Wayne Coyne gjorde også bruk av theremin, som med sin karakteristiske «syngende» tone satte preg på musikken. Trommene til Steven Drozd fremstod delvis spilt på tradisjonelt vis og tidvis manipulert.  Cymbaler var flittig i bruk, og bidro til musikkens urolige, drømmende preg. Drozd stod også frem som multiinstrumentalist, og bidro med alt fra keyboards til gitar og trommer.

Wayne Coyne hadde tatt store steg som vokalist. For første gang sang han virkelig ut, som om han endelig trodde helt på seg selv som vokalist. Han hadde ikke gjort seg bort tidligere, men her fant han et nytt nivå. At lyrikken fremstod mer oppriktig og mindre bevisst provoserende og/eller rørete psykedelisk, gjorde at det var lettere å leve seg inn i Coynes verden. Tekstene var tidvis sjeldent oppriktige og såre, der Coyne viste frem en annen side av seg selv enn den elleville rabagasten han hadde fremstått som tidligere. Det ga musikken en annen vekt, som stod perfekt til den symfoniske popmusikken.

Aller viktigst var likevel at The Flaming Lips hadde kommet opp med et uslåelig knippe poplåter, deres klart beste samling låter så langt. Summen av store arrangementer, personlige tekster, Coynes vokalprestasjoner og de klassiske låtene gjorde sammenligningen med Pet Sounds, Beach Boys mesterverk, uunngåelige. Og The Soft Bulletin gjorde seg faktisk ikke bort i denne sammenligningen, utrolig nok. Gruppas eksperimenter på Zareeka hadde lært dem mye om arrangementer og studioets muligheter. Disse erfaringene ble utnyttet til det fulle, noe som gjorde The Soft Bulletin til både en umiddelbar popklassiker og samtidig et album for konsentrert lytting med hodetelefoner, der små hemmeligheter stadig ble avdekket, selv etter mange gjennomlyttinger. Produsent Dave Fridmann skal ha sin del av æren. Han hadde produsert et annet mesterverk året før, Mercury Revs Deserter’s Songs, som hadde noe av den samme skjønnheten over seg som The Soft Bulletin, uten å være fullt så umiddelbart tilgjengelig.

I en omtale av The Soft Bulletin er det umulig å komme utenom Race For The Price, som på tross av hard konkurranse var det største øyeblikket på plata. Kombinasjonen av drivende rytmikk, store mengder cymbaler, vindskeive synther og nittitallets sterkeste popmelodi slo lytteren til bakken. Race For The Price hadde hard konkurranse. The Spark That Bled hadde en like sterk melodi og et herlig arrangement, med svirrende mørke strykereffekter over omskiftelig rytmikk, med funkdrag og en ekkopålagt Coyne. The Spiderbite Song var holdt i lys balladeform, med en sjokkerende naken Coyne i front, der han sang om kollega Drozds edderkoppbit (som egentlig var en betennelse som følge av heroin-misbruk) og kollega Ivins bilulykke. Han priset seg lykkelig over at det gikk bra med begge, og satte sin egen lykke i sammenheng med kameratskapet i The Flaming Lips. Waitin’ For Superman holdt også det aller høyeste nivået, med  slepende beat, piano, og sveipende synthesizere, og igjen den sterkeste av melodier.

The Soft Bulletin holdt på konseptet hele veien. Her var det ingen utskeielser og trettende eksperimenter. Det bidro til opplevelsen av en popsymfoni for alle tider.

Rating: 10/10