Nick Cave And The Bad Seeds – The Firstborn Is Dead (Mute LP, 1985)

1) Tupelo; 2) Say Goodbye To The Little Girl Tree; 3) Train Long Suffering; 4) Black Crow King; 5) Knockin’ On Joe; 6) Wanted Man; 7) Blind Lemon Jefferson

Anita Lane og Hugo Race forsvant ut av bildet etter From Her To Eternity. Nick Cave, Mick Harvey, Blixa Bargeld og Barry Adamson fant ut at de ville søke inspirasjon i nye omgivelser. De fire flyttet til Vest-Berlin, hvor de bodde og spilte inn de kommende Bad Seeds albumene på siste halvdel av åttitallet. 

Vel på plass i Berlin valgte de å spille inn musikken sin i Hansa Studios. Der hadde størrelser som David Bowie, Iggy Pop og Robert Fripp spilt inn klassikere på slutten av syttitallet, og selv om det ikke var så mange direkte musikalske influenser fra disse å finne i The Bad Seeds stramme brygg, var det mulig å trekke en linje bakover, særlig fra Nick Cave til Stooges-frontmann Iggy Pop. 

Det er et spørsmål om, med et mulig unntak for The Clash cirka 1980, et band noengang har sett skarpere ut enn gjengen som viste seg frem på omslaget til The Firstborn Is Dead. Særlig bildene av Harvey, Adamson og Bargeld, sittende på hver sin stol med instrumentene sine, var utrolige. 

Bak Caves dommedagsvokal og bibelske dramaturgi hostet de tre opp et kontant, perkusjonstungt stuk, hvor protohardrock, postpunk og amerikansk rootsmusikk gikk opp i en høyere enhet. The Firstborn Is Dead blir ofte omtalt som Caves bluesalbum. Det er for så vidt en korrekt observasjon, men er mest treffende hva gjelder stemning, tekster og estetikk, og ikke så mye hva gjelder musikken. Harvey har uttalt at det knapt var en bluesakkord på hele plata, og det var sikkert rett, men stemningen var dypt blå.

På The Firstborn Is Dead var Cave dypere nede i amerikansk sørstatsgotikk og bluesmyter enn han noengang skulle bevege seg siden. Man kunne saktens spørre hvor Cave selv var i dette landskapet, der han fortalte om den ene tragiske skjebnen etter den andre, og involverte store amerikanske ikon i fortellingene sine. Om Cave selv ikke var direkte deltager i fantasiene, var han en glimrende forteller. Det kunne lett endt opp som klisjeer om død og fordervelse og en enkel form for sjokktaktikk. Men Caves evner som tekstforfatter, og ikke minst hans empati, som alltid lå begravet i historiene, om enn dypt, reddet det hele. Cave lyktes med å skape et eget univers, hvor han var konge. Kråkekonge.

Tittelen pekte til Elvis Presleys dødfødte tvillingbror Jesse. Cave mikset historien om Elvis og tvillingbroren med inspirasjon fra John Lee Hookers låt om flommen i Tupelo, som også var stedet Elvis ble født. Låten åpnet albumet og satte stemningen, for et bukkeritt gjennom sørstatene. Tupelo ble innledet med tordenbrak, før Bad Seeds-toget rullet i vei på Adamsons dype bass, før Cave tok grep; Looka Yonder! Tupelo var syv minutter kraftfull og altoppslukende urrock. Lytteren ble sugd inn i det marerittaktige sørstatsdramaet; Until The King Is Born In Tupelo, indeed. Cave var helt i ytterkanten av det maniske, og Adamson, Harvey og Bargeld hisset han videre med rullende rock & roll av aller skarpeste slag; hvor skulle dette ende?

Heldigvis ble stemningen roet på Say Goodbye To The Little Girl Tree, i hvert fall musikalsk. En slags ballade måtte den kalles, med en syk historie om jentungen som ble hengt for at protagonisten kunne beholde henne som barn. 

Fire av sangene på plata gikk i rolig tempo, uten at de kunne karakteriseres som tradisjonelle ballader av den grunn. Musikalsk likevel holdt Say Goodbye To The Little Girl Tree, Black Crow King, Knockin’ On Joe og Blind Lemon Jefferson de onde stemningene og leie historiene i en slags sjakk. Intensiteten i Cave vokal og historier ble ikke mindre av det minimalistiske kompet, heller tvert i mot. 

Black Crow King og Blind Lemon Jefferson la seg tettest opp til deltablues i stemnings. Sistnevnte handlet selvsagt om blueslegenden av samme navn, som var en åpenbar inspirasjonskilde for Cave. På Black Crow King var lenkegjengen tilbake, der The Bad Seeds koret på karakteristisk vis. Black Crow King var søsteren til Well Of Misery fra debuten.

Den pianodrevne Knockin’ On Joe var sjeldent vellykket i sin miks av det atonale og tidvis sjokkerende melodiøse, og nok en gang var det en kvinne det gikk ut over. Nancy lå i kista og protagonisten var morderen. Skulle han forsøke å stikke av?

I tillegg balladene hadde The Firstborn Is Dead en god dose rock & roll å by på. Tupelo er nevnt. Train Long Suffering pekte tilbake til de siste Birthday Party-utgivelsene, og til debutalbumet, og var et stilig, om ikke rystende stykke frirock.

Med Wanted Man plukket Cave fram en sang skrevet av Johnny Cash og Bob Dylan, og fikk faktisk lov til å endre på teksten. Wanted Man var i samme stil som Tupelo, og slo beinhardt. The Bad Seeds rocket sykt med minimale virkemidler bak den dystre Cave, med fortellingen om mannen som var etterlyst overalt. Wanted Man var en forløper til The Mercy Seat (fra 1988s Tender Prey), der hovedpersonen omsider endte opp i den elektriske stol.

Rating: 8/10