The Flaming Lips – At War With The Mystics (Warner cd, 2006)

1) Yeah Yeah Yeah Song; 2) Free Radicals; 3) The Sound Of Failure; 4) My Cosmic Autumn Relation; 5) Vein Of Stars; 6) The Wizard Turns Me On; 7) It Overtakes Me; 8)  Mr Ambulance Driver; 9) Haven’t Got A Clue; 10) The WAND; 11) Pompeii Am Gotterdammerung; 12) Goin On

I løpet av de fire årene mellom Yoshimi Battles The Pink Robots og At War With The Mystics befestet The Flaming Lips posisjonen som ett av tidens sentrale band. De fulgte opp Yoshimi med to EP’er, bidro på Chemical Brothers singel The Golden Path og både varmet opp for og backet Beck på turne. I 2005 ble det også laget en dokumentar om gruppa, Fearless Freaks.

Innspillingen av At War With The Mystics startet sommeren 2004 og strakk seg helt til slutten av 2005. Også denne gangen foregikk innspillingene i Tarbox Road Studios i New York, med deres faste produsent Dave Fridmann. Gruppa hadde allerede i 2002 blitt en kvartett igjen, da Clifton Thomas «Kliph» Scurlock satte seg bak trommesettet, noe som medførte at multiinstrumentalist Steven Drozd kunne konsentrere seg om nær sagt alle mulige andre instrumenter.

Forhåndsryktene antydet at gruppa skulle vende tilbake til gitarrocken fra tidligere tider, og at plata kom til å være eksplisitt politisk. At Wayne Coyne skulle bli tydelig i tekstene sine var det mange som tvilte på, og det viste seg at disse fikk rett, selv om tvetydigheten i lyrikken tidvis kunne leses som en kritikk av Bushregimets hodeløse «war against terror».

Det var endringer i utrykket i forhold til  de to forgjengerne, men å kalle At War With The Mystics et aggressivt gitaralbum var meningsløst. Det symfonisk-elektroniske lydbildet var riktignok forlatt til fordel for et mer organisk lydbilde, men The Flaming Lips drev fortsatt med popmusikk; pop som i poprock, sære ballader og småfyrrig hvitmannsfunk. Funken var inspirert av samarbeidspartner Beck, og var noe de taklet overraskende godt. I det hele tatt var At War With The Mystics underholdene lytting, selv om plata ikke hadde den samme slørete magien som The Soft Bulletin og Yoshimi Battles The Pink Robots. 

At War With The Mystics inneholdt mange sterke sanger, som bygde bro mellom gruppas tidligere faser. Mest uventet var den nevnte «Beck-funken» i sanger som Free Radicals, It Overtakes Me, The WAND og Haven’t Got A Clue. Særlig Free Radicals var usedvanlig vellykket, der Coyne lekte både Prince og Beck. Singelutgitte The WAND var ikke stort dårligere, og med disse låtene kastet The Flaming Lips seg for første gang ut på dansegulvet, utrolig nok med vellykket resultat. Hvem hadde vel trodd dèt om Coyne og co da de tidlig i karrieren sjanglet rundt med gitartunge utblåsninger.

Yeah Yeah Song var en smule intetsigende, men var heldigvis et av få mislykkede spor. Man ble lett blidgjort av den drømmende, Pink Floydske Pompeii At Gotterdammerung, soft rock-duftende The Sound Of Failure og den skjønne, snodige Mr. Ambulance Driver. At War With The Mystic hadde også en god porsjon ballader, som alle gjorde godt fra seg. Goin On hadde smak av Coynes gamle helt John Lennon. My Cosmic Autumn Relation lå nærmest Yoshimi i lyd og bilde, og da stakk savnet etter den elektroniske, symfoniske popen en smule i hjertet.

Rating: 7,5/10