Die Kreuzen – Cement (Touch & Go LP, 1991)

1) Wish; 2) Shine; 3) Big Bad Days; 4) Holes; 5) Downtime; 6) Blue Song; 7) Best Goodbye; 8) Heaven; 9) Deep Space; 10) Shake Loose; 11) Over and the Edge; 12) Black Song

Siden Century Days ble utgitt tilbake i juli 1988, hadde det skjedd en kommersiell og kunstnerisk revolusjon innen den tyngre gitarrocken. Hårmetal var mer eller mindre et fjernt mareritt, thrash metal hadde blitt skjøvet ut i skyggene til fordel for death metal, progressiv metal var i ferd med å bli et begrep – og størst av alt var selvsagt grunge. At dette var en sunn og etterlengtet utvikling var det ingen tvil om. Det var heller ikke tvil om at Die Kreuzen var forut for sin tid med October File og Century Days. 

Høsten 1991 hadde utviklingen omsider tatt igjen Die Kreuzen, og musikken deres var så dagsaktuell som vel mulig. Likevel slet de med å få oppmerksomhet, og ble regnet som gårsdagens nyheter. Det var ikke like spennende for musikkpresse og rockefans med «nok ett» album fra en ti år gammel gruppe. Kun uker før Cement ble utgitt slapp Nirvana Nevermind. Tidligere samme år hadde det blitt gitt ut epokegjørende album som Ten (Pearl Jam), Badmotorfinger (Soundgarden), Temple Of The Dog (selvtitulert) og Pretty On The Inside (Hole). I tillegg ga Screaming Trees, Tad, L7, Mudhoney, Skinyard, Seaweed og mange andre ut sterke album. Utenfor grungen leverte My Bloody Valentine, Death og Slint tre av nittitallets største klassikere, med henholdsvis Loveless, Human og Spiderland. Det var ikke rart Die Kreuzen slet med å få oppmerksomhet.

Manglende oppmerksomhet var ikke til hinder for at Die Kreuzen avsluttet karrieren med sitt fjerde gode album på rad. Full pott der altså, med en sjeldent kresen katalog, for selv om Cement ikke var på nivå med forgjengerne, var det nok et godt album fra gruppa.

Butch Vig produserte også Cement og ga også denne gangen Die Kreuzen et passende lydbilde. Cement låt saftig, rufsete og metallisk. Plata fortsatte i samme stil som Century Days, og ble dermed det første plata albumet deres som ikke medførte en stor fornyelse. Det var ikke et stort problem. Det var fortsatt mye å utforske i grenseland mellom post hardcore, grunge, alternativ metal og college rock. Cement minnet om det Jane’s Addiction leverte på Nothing’s Shocking (1988) og Ritual de lo habitual (1990). Det var flere fellesnevnere mellom de to gruppene, særlig stemmene til Dan Kubinski og Perry Farrel, men også gitarlyden til Brian Egeness og Dave Navarro. Nå skal det sies at Cement ikke hadde samme knallsterke materialet som de to nevnte Jane’s Addiction platene, men å anklage Die Kreuzen for å være kopister var en dyp misforståelse. Inspirasjonen gikk sikkert begge veier, men Die Kreuzen hadde vært i gang lenge da Jane’s Addiction fikk opp dampen.

De 12 låtene holdt jevnt godt nivå, men Cement manglet de store høydepunktene, som kunne løftet den opp til forgjengernes nivå. Om noen sanger fortjente å bli fremhevet var det den atypiske balladen Deep Space og det hissig-metalliske åpningssporet Wish.

På innstikket som fulgte med plata hadde de fire medlemmene skrevet noen linjer hver. Kubinski ga tydelig uttrykk for at de siste årene hadde vært harde for gruppa, men at de hadde klart å holde det gående og hadde lagt sjela si i Cement. 

I 1992 var det slutt for Die Kreuzen. Medlemmene gikk videre til diverse prosjekter. Blant annet lagde Brian Egeness musikk til flere filmer. I 2005 kom hyllestplaten Lean Into It – A Tribute to Die Kreuzen. Her gjorde blant andre Brutal Truth, Mike Watt, Voivod, Colossamite og Napalm Death sine versjoner av gruppas låter. 

I 2012 ble Die Kreuzen gjenforent, men nøyde seg med å spille konserter. 

Rating: 7/10